Filisterne samlet sine hærer til strid. De samlet seg i Soko, som hører til Juda, og slo leir mellom Soko og Aseka, i Efes-Dammim.
Og Saul og Israels menn samlet seg og slo leir i Ela-dalen, og de fylket seg til kamp mot filisterne.
Filisterne sto på fjellet på den ene siden, og Israel sto på fjellet på den andre siden, med dalen mellom dem.
Da gikk en tvekjemper ut fra filistrenes leir; han het Goliat og var fra Gat. Hans høyde var seks alen og et spann.
Han hadde en bronsehjelm på hodet, og han var kledd i en skjellbrynje, og vekten av brynjen var fem tusen sjekel bronse.
Han hadde bronseskinner på leggene og et kastespyd av bronse mellom skuldrene.
Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydspissen hans veide seks hundre sjekel jern. Og skjoldbæreren gikk foran ham.
Han stilte seg opp og ropte til Israels fylkinger og sa til dem: «Hvorfor drar dere ut for å fylke dere til strid? Er ikke jeg filisteren, og dere Sauls tjenere? Velg dere en mann, og la ham komme ned til meg!»
Hvis han makter å kjempe mot meg og feller meg, skal vi være deres slaver. Men hvis jeg overvinner ham og feller ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.
Så sa filisteren: «I dag har jeg hånet Israels fylkinger. Gi meg en mann, så vi kan kjempe sammen!»
Da Saul og hele Israel hørte disse ordene fra filisteren, ble de forferdet og fryktet storlig.
David var sønn av denne efratitten fra Betlehem i Juda som het Isai. Han hadde åtte sønner. På Sauls tid var denne mannen gammel og vel til års.
Isais tre eldste sønner hadde dratt ut og fulgt Saul i krigen. Og navnene på hans tre sønner som hadde dratt i krigen, var Eliab, den førstefødte, den andre Abinadab og den tredje Sjamma.
David var den yngste, og de tre eldste hadde fulgt etter Saul.
Men David gikk fram og tilbake fra Saul for å gjete sin fars småfe i Betlehem.
Og filisteren trådte fram både morgen og aften; i førti dager stilte han seg fram.
Da sa Isai til sin sønn David: «Ta nå med til brødrene dine en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene, og løp til leiren til brødrene dine.»
Og disse ti osteskivene skal du bringe til tusenmannsføreren. Du skal se til brødrene dine om det står vel til med dem, og ta med et pant fra dem.
Saul og de og alle Israels menn er i Ela-dalen og kjemper mot filisterne.
Neste morgen sto David tidlig opp og overlot småfeet til en vokter. Han tok med seg det han skulle bære, og gikk av sted slik Isai hadde befalt ham. Han kom til vognborgen idet hæren rykket ut mot fylkingen og løftet krigsropet.
Og Israel og filisterne stilte seg opp, fylking mot fylking.
David la fra seg utstyret hos vokteren av trosset, løp fram til fylkingen og gikk bort og hilste på brødrene sine.
Mens han talte med dem, se, da kom tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, opp fra filisternes rekker og talte de samme ordene, og David hørte det.
Da alle Israels menn så mannen, flyktet de for ham og var meget redde.
Og Israels menn sa: «Har dere sett denne mannen som stiger fram? Det er for å håne Israel han stiger fram. Den mannen som feller ham, ham vil kongen gi stor rikdom, og sin datter vil han gi ham, og hans fars hus vil han gjøre fritt i Israel.»
Da sa David til mennene som sto sammen med ham: «Hva skal gjøres for den mannen som feller denne filisteren og fjerner skammen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filisteren, at han håner den levende Guds slagrekker?»
Og folket gjentok de samme ordene for ham og sa: «Slik skal det gjøres med den mannen som feller ham.»
Eliab, hans eldste bror, hørte ham tale til mennene. Da flammet Eliabs vrede opp mot David, og han sa: «Hvorfor har du kommet hit ned? Og hvem har du overlatt de få sauene til der i ørkenen? Jeg kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap; for du har kommet ned for å se på striden.»
Men David sa: «Hva har jeg gjort nå? Det var jo bare et ord.»
Så vendte han seg fra ham til en annen og sa det samme, og folket svarte ham som første gang.
Da ordene som David hadde talt, ble hørt, meldte de det til Saul, og han lot ham hente.
Og David sa til Saul: «La ikke noe menneskes hjerte synke på grunn av ham. Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.»
Men Saul sa til David: «Du kan ikke gå mot denne filisteren for å kjempe med ham, for du er en ung gutt, og han er en krigsmann fra sin ungdom av.»
Da sa David til Saul: Din tjener har voktet småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og bar bort et lam fra flokken,
da sprang jeg etter den og slo den og berget det ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i skjegget og slo den og drepte den.
Både løven og bjørnen har din tjener slått i hjel, og denne uomskårne filisteren skal bli som en av dem, for han har hånet den levende Guds slagrekker.
Og David sa: «Herren, som har fridd meg fra løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg fra denne filisterens hånd.» Da sa Saul til David: «Gå, og Herren skal være med deg.»
Og Saul iførte David sine egne stridsklær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje.
Og David spente sverdet hans utenpå våpenkjolen og forsøkte å gå, for han hadde ikke prøvd det før. Da sa David til Saul: «Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har ikke prøvd det før.» Så tok David det av seg.
Så tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra bekken og la dem i gjetertasken som han hadde, i skreppen. Med slyngen sin i hånden gikk han fram mot filisteren.
Og filisteren kom stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.
Da filisteren så ut og fikk se David, foraktet han ham, for han var bare en ung gutt, rødkinnet og fager å se til.
Og filisteren sa til David: «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» Og filisteren forbannet David ved sine guder.
Da sa filisteren til David: «Kom hit til meg, så skal jeg gi ditt kjøtt til himmelens fugler og til markens dyr.»
David sa til filisteren: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og kastespyd, men jeg kommer mot deg i navnet til hærskarenes Herre, Gud for Israels fylkinger, han som du har hånet.»
I dag skal Herren overgi deg i min hånd, og jeg skal slå deg ned og ta hodet ditt fra deg. Og i dag skal jeg gi likene fra filisterhæren til himmelens fugler og til jordens ville dyr, så hele jorden skal vite at det er en Gud for Israel.
Og hele denne forsamlingen skal vite at det ikke er med sverd og spyd Herren frelser; for striden hører Herren til, og han skal gi dere i vår hånd.
Da filisteren reiste seg og gikk fram og nærmet seg David, skyndte David seg og løp mot slaglinjen for å møte filisteren.
Og David stakk hånden sin ned i vesken, tok en stein derfra, slynget den og traff filisteren i pannen. Steinen sank inn i pannen hans, og han falt på sitt ansikt til jorden.
Slik vant David over filisteren med slyngen og steinen; han slo filisteren og drepte ham, enda det ikke var noe sverd i Davids hånd.
David sprang fram og stilte seg over filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren, drepte ham og hogg hodet av ham med det. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.
Da reiste Israels og Judas menn seg, løftet krigsropet og forfulgte filisterne helt til dalen og til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien til Sjaarajim, helt til Gat og Ekron.
Så vendte israelittene tilbake fra å forfølge filisterne og plyndret leirene deres.
Og David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men hans våpen la han i teltet sitt.
Da Saul så David gå ut imot filisteren, sa han til Abner, hærføreren: «Hvis sønn er denne gutten, Abner?» Abner svarte: «Så sant din sjel lever, konge, jeg vet det ikke.»
Da sa kongen: Spør du hvis sønn denne unge mannen er.
Da David vendte tilbake etter å ha slått filisteren i hjel, tok Abner ham og førte ham fram for Saul, med filisterens hode i hånden.
Og Saul sa til ham: «Hvem er du sønn av, unge mann?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai, betlehemitten.»