Men hungersnøden var hard i landet.
Da de hadde spist opp kornet som de hadde brakt fra Egypt, sa faren deres til dem: «Vend tilbake og kjøp litt mat til oss!»
Da sa Juda til ham: «Mannen advarte oss inntrengende og sa: 'Dere skal ikke se mitt ansikt uten at broren deres er med dere.'»
Dersom du sender vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe mat til deg.
Men hvis du ikke sender ham, drar vi ikke ned. For mannen sa til oss: Dere skal ikke se mitt ansikt uten at broren deres er med dere.
Da sa Israel: «Hvorfor handlet dere ille mot meg ved å fortelle mannen at dere har enda en bror?»
De svarte: «Mannen spurte oss inngående ut om oss og vår slekt, og sa: 'Lever faren deres ennå? Har dere en bror?' Og vi svarte ham i samsvar med disse ordene. Kunne vi vel vite at han ville si: 'Før broren deres ned hit'?»
Da sa Juda til sin far Israel: «Send gutten med meg! La oss bryte opp og dra av sted, så vi kan leve og ikke dø, både vi, du og våre små.»
Jeg går i borgen for ham, av min hånd skal du kreve ham. Hvis jeg ikke fører ham til deg og stiller ham fram for ditt ansikt, skal jeg være skyldig overfor deg alle dager.
For hadde vi ikke drøyd, ville vi nå ha vært tilbake to ganger.
Da sa deres far Israel til dem: «Om det da er slik, så gjør dette: Ta av det beste fra landet i sekkene deres, og bring ned en gave til mannen: litt balsam og litt honning, gummi og harpiks, pistasjnøtter og mandler.»
Ta dobbelt så mye penger med dere, og pengene som ble lagt tilbake i åpningen på sekkene deres, skal dere ta med dere tilbake; kanskje var det en feiltakelse.
Ta også broren deres, bryt opp og dra tilbake til mannen.
Måtte Gud Den Allmektige gi dere barmhjertighet hos mannen, så han sender deres andre bror og Benjamin med dere. Og jeg, om jeg blir barnløs, så blir jeg barnløs.
Så tok mennene denne gaven, og de tok dobbelt så mye sølv i hånden, og Benjamin. De brøt opp, dro ned til Egypt og trådte fram for Josef.
Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han til forvalteren av huset sitt: «Før mennene inn i huset, slakt og gjør i stand, for mennene skal spise med meg ved middagstid.»
Mannen gjorde som Josef sa, og førte mennene inn i Josefs hus.
Mennene ble redde da de ble ført inn i Josefs hus, og de sa: «Det er på grunn av pengene som kom tilbake i sekkene våre den første gangen, at vi blir ført hit, for at de skal overfalle oss og kaste seg over oss, ta oss til slaver og ta eslene våre.»
De gikk fram til mannen som var over Josefs hus, og talte til ham ved inngangen til huset.
Og de sa: «Å, min herre! Vi dro sannelig ned første gang for å kjøpe mat.»
Da vi kom til herberget og åpnet sekkene våre, se, da lå hver manns penger i åpningen av sekken hans, våre penger i sin fulle vekt. Og vi har brakt dem tilbake i våre hender.
Og andre penger har vi tatt med oss ned for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la pengene våre i sekkene våre.
Da sa han: «Fred være med dere, frykt ikke! Deres Gud og deres fars Gud har gitt dere en skatt i sekkene deres. Pengene deres kom til meg.» Så førte han Simeon ut til dem.
Så førte mannen mennene inn i Josefs hus. Han ga dem vann, og de vasket føttene sine, og han ga fôr til eslene deres.
Og de gjorde i stand gaven til Josef kom ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise brød der.
Da Josef kom hjem, bar de gaven de hadde i hendene, inn i huset til ham og bøyde seg til jorden for ham.
Han spurte om det sto vel til med dem, og sa: «Står det vel til med deres gamle far, som dere fortalte om? Lever han ennå?»
De sa: «Det står vel til med din tjener, vår far. Han lever ennå.» Og de bøyde seg og kastet seg ned.
Han løftet blikket og så sin bror Benjamin, sin mors sønn, og sa: «Er dette deres yngste bror, som dere fortalte meg om?» Og han sa: «Gud være deg nådig, min sønn!»
Josef skyndte seg bort, for hans hjerte brant av ømhet for broren, og han søkte et sted å gråte. Han gikk inn i kammeret sitt og gråt der.
Så vasket han ansiktet og gikk ut. Han behersket seg og sa: «Sett fram maten!»
De satte fram for ham for seg, og for dem for seg, og for de egypterne som spiste med ham, for seg. For egypterne kunne ikke spise brød sammen med hebreerne, for det er en vederstyggelighet for egypterne.
De satte seg foran ham, den førstefødte etter sin førstefødselsrett og den yngste etter sin ungdom, og mennene så forundret på hverandre.
Han lot bære porsjoner til dem fra sitt eget bord, og Benjamins porsjon var fem ganger så stor som alle de andres. Og de drakk og ble fulle sammen med ham.