Da kanaaneeren, kongen i Arad, som bodde i Negev, hørte at Israel kom på veien til Atarim, gikk han til strid mot Israel og tok noen av dem til fange.
Da avla Israel et løfte til Herren og sa: «Dersom du virkelig gir dette folket i min hånd, skal jeg slå byene deres med bann.»
Og Herren hørte Israels røst og overga kanaaneerne til dem. De slo dem og byene deres med bann, og de kalte stedet Horma.
Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien mot Sivsjøen for å dra utenom Edoms land. Men underveis ble folket utålmodig.
Og folket talte mot Gud og mot Moses: «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? For det finnes verken brød eller vann, og vår sjel vemmes ved denne usle maten.»
Da sendte Herren serafslanger inn iblant folket, og de bet folket, og mange av Israels folk døde.
Da kom folket til Moses og sa: «Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han tar slangene bort fra oss!» Og Moses ba for folket.
Da sa Herren til Moses: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.»
Så gjorde Moses en bronseslange og satte den på stangen. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på bronseslangen, beholdt han livet.
Så brøt Israels barn opp og slo leir i Obot.
Så brøt de opp fra Obot og slo leir i Ijje-Abarim, i ørkenen som ligger overfor Moab, mot øst.
Derfra brøt de opp og slo leir i Sered-dalen.
Derfra brøt de opp og slo leir på den andre siden av Arnon, som ligger i ørkenen og kommer ut fra amorittenes grense. For Arnon er Moabs grense, mellom Moab og amorittene.
Derfor sies det i boken om Herrens kriger: Vaheb i Sufa og Arnon-bekkene,
og bekkelien som strekker seg til Ar-bygden og lener seg mot Moabs grense.
Derfra dro de til Beer. Det er den brønnen der Herren sa til Moses: «Samle folket, så vil jeg gi dem vann.»
Da sang Israel denne sangen: Vell opp, du brønn! Syng til den!
Brønn, som høvdinger gravde, som folkets edle boret med herskerstav, med sine staver! Og fra ørkenen dro de til Mattana.
Og fra Mattana til Nahaliel, og fra Nahaliel til Bamot,
og fra Bamot til dalen på Moabs mark, ved toppen av Pisga, som skuer ut over ødemarken.
Så sendte Israel sendebud til Sihon, amorittenes konge, og sa:
La meg få dra gjennom landet ditt. Vi skal ikke vike av inn på åker eller i vingård, og vi skal ikke drikke vann fra brønner. På kongeveien vil vi gå, til vi har passert din grense.
Men Sihon tillot ikke Israel å dra gjennom sitt land. Han samlet alt sitt folk og dro ut i ørkenen for å møte Israel. Da han kom til Jahas, stred han mot Israel.
Men Israel slo ham med sverdets egg og inntok landet hans, fra Arnon til Jabbok, helt til ammonittene; for ammonittenes grense var sterk.
Og Israel inntok alle disse byene, og Israel bosatte seg i alle amorittenes byer, i Hesjbon og i alle småbyene som hørte til den.
For Hesjbon var byen til Sihon, amorittkongen. Han hadde kjempet mot Moabs forrige konge og tatt hele hans land fra hans hånd, helt til Arnon.
Derfor sier skaldene: Kom til Hesjbon! La den bli bygd og grunnfestet, Sihons by!
For ild fór ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons by; den fortærte Ar i Moab, herrene over Arnons høyder.
Ve deg, Moab! Fortapt er du, Kemosjs folk! Han har overgitt sine sønner som flyktninger og sine døtre i fangenskap til amorittenes konge, Sihon.
Vi skjøt dem ned; Hesjbon er gått tapt helt til Dibon. Vi la øde helt til Nofah, som strekker seg til Medeba.
Så bosatte Israel seg i amorittenes land.
Og Moses sendte folk for å speide ut Jaser. De inntok datterbyene, og han drev ut amorittene som var der.
Så vendte de om og dro oppover veien til Basan. Da dro Og, kongen i Basan, ut mot dem, han og hele sitt folk, til strid ved Edrei.
Da sa Herren til Moses: «Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og hele hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.»
Så slo de ham og hans sønner og hele hans folk, helt til det ikke var en eneste overlevende igjen etter ham, og de tok landet hans i eie.