Da løftet hele menigheten sin røst og ropte, og folket gråt den natten.
Og alle israelittene knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Gid vi hadde dødd i Egypts land, eller gid vi hadde dødd i denne ørkenen!»
Hvorfor fører Herren oss til dette landet, så vi må falle for sverdet? Våre koner og våre småbarn vil bli til bytte. Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
Og de sa til hverandre: «La oss velge oss en leder og vende tilbake til Egypt!»
Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barns menighet.
Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utforsket landet, rev i stykker klærne sine.
Og de sa til hele menigheten av Israels barn: «Det landet vi dro gjennom for å utforske, er et overmåte godt land.»
Hvis Herren har velbehag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi oss det – et land som flyter med melk og honning.
Gjør bare ikke opprør mot Herren, og frykt ikke folket i landet, for de er vårt brød. Deres skygge har veket fra dem, men Herren er med oss. Frykt dem ikke!
Da sa hele menigheten at de skulle steine dem med steiner; men Herrens herlighet viste seg i møteteltet for alle Israels barn.
Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort midt iblant dem?»
Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og jeg vil gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn dem.
Da sa Moses til Herren: «Egypterne vil få høre at du med din kraft førte dette folket opp fra deres midte.»
Og de vil si det til innbyggerne i dette landet; de har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, blir sett øye til øye, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.
Hvis du nå dreper dette folket som én mann, da vil folkeslagene som har hørt ryktet om deg, si:
Fordi Herren ikke maktet å føre dette folket inn i det landet han hadde tilsvoret dem, slaktet han dem i ørkenen.
Og nå, la Herrens kraft bli stor, slik du har talt og sagt:
Herren er langmodig og rik på miskunn, han tilgir misgjerning og overtredelse; men han lar slett ikke den skyldige gå ustraffet; han hjemsøker fedrenes misgjerning på barna, på dem i tredje og fjerde ledd.
Tilgi nå dette folkets misgjerning etter storheten i din miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og til nå.
Da sa Herren: «Jeg har tilgitt dem etter ditt ord.»
Men så sant jeg lever, skal Herrens herlighet fylle hele jorden.
For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har hørt på min røst,
sannelig skal de ikke se landet som jeg sverget til deres fedre, og ingen som forakter meg, skal se det.
Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham og han har fulgt meg helt og fullt – ham vil jeg føre inn i det landet han kom til, og hans ætt skal ta det i eie.
Men amalekittene og kanaaneerne bor i dalen. Vend om i morgen, bryt opp og dra ut i ørkenen på veien mot Sivsjøen.
Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
Hvor lenge skal denne onde menigheten knurre mot meg? Jeg har hørt Israels barns knurring, som de knurrer mot meg.
Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Slik dere har talt i mine ører, slik skal jeg gjøre med dere.
I denne ørkenen skal deres døde kropper falle, alle dere som ble mønstret, så mange som dere er, fra tjue år og oppover, dere som har knurret mot meg.
Sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet som jeg med løftet hånd har svoret å la dere bo i, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.
Men småbarna deres, som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne landet som dere har forkastet.
Men deres egne lik skal falle i denne ørkenen.
Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære deres utroskap, inntil likene deres er fortært i ørkenen.
Etter tallet på de dagene dere utforsket landet, førti dager – ett år for hver dag – skal dere bære deres misgjerninger i førti år; og dere skal kjenne min motstand.
Jeg, Herren, har talt. Sannelig, dette vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.
De mennene som Moses hadde sendt ut for å utforske landet, og som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å knurre mot ham ved å spre ondt rykte om landet,
og mennene som hadde spredt det onde ryktet om landet, døde av pesten for Herrens åsyn.
Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, ble i live av de mennene som hadde dratt for å utforske landet.
Og Moses talte disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget sårt.
Og de sto tidlig opp om morgenen og dro opp til toppen av fjellet og sa: «Se, her er vi, og vi vil dra opp til det stedet Herren har talt om, for vi har syndet.»
Men Moses sa: «Hvorfor overtreder dere Herrens ord? Det vil ikke lykkes.»
Dra ikke opp, for Herren er ikke midt iblant dere, så dere ikke blir slått ned foran deres fiender.
For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere skal falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra å følge Herren, vil Herren ikke være med dere.
Men de formastet seg til å gå opp mot toppen av fjellet; men Herrens pakts ark og Moses vek ikke fra midten av leiren.
Da kom amalekittene og kanaaneerne som bodde på det fjellet, ned og slo dem og knuste dem helt til Horma.