Og du, ta opp en klagesang over Israels fyrster.
Og si: Hva var din mor? En løvinne! Blant løver lå hun, midt blant ungløver fostret hun sine unger.
Og hun fostret opp en av ungene sine; han ble en ungløve, og han lærte å rive bytte; han åt mennesker.
Folkeslag fikk høre om ham; i deres fallgrav ble han fanget, og de førte ham med kroker til Egypts land.
Da hun så at hun hadde ventet forgjeves, at hennes håp var gått tapt, tok hun en av sine unger og gjorde ham til en ungløve.
Han gikk omkring blant løver, en ungløve ble han; han lærte å rive bytte, mennesker åt han.
Han krenket enkene deres og la byene deres øde; landet og alt som fantes i det, ble forferdet ved lyden av hans brøl.
Da gikk folkeslagene fra provinsene rundt omkring imot ham; de bredte sitt nett over ham, og han ble fanget i fallgraven deres.
De satte ham i bur med kroker og førte ham til kongen i Babel; de førte ham inn i festninger, så hans røst ikke mer skulle høres på Israels fjell.
Din mor var som en vinstokk i ditt blod, plantet ved vann; den var fruktbar og rik på greiner på grunn av de mange vann.
Den fikk sterke grener til herskerstaver; dens høyde raget opp blant det tette løvverket, og den var synlig i sin høyde med sine mange ranker.
Men den ble rykket opp i harme og kastet til jorden; østavinden tørket bort dens frukt. De sterke grenene ble brukket av og visnet; ild fortærte dem.
Og nå er den plantet i ørkenen, i et tørt og tørstende land.
Ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte dens frukt. Det fantes ikke lenger noen sterk gren i den, et herskerspir til å råde. Dette er en klagesang, og til en klagesang er den blitt.