Men da oppstyret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok farvel med dem og dro av sted for å reise til Makedonia.
Da han hadde reist gjennom de traktene og formant dem med mange ord, kom han til Hellas.
Der tilbrakte han tre måneder. Da jødene la anslag mot ham idet han skulle seile til Syria, bestemte han seg for å vende tilbake gjennom Makedonia.
Med ham fulgte helt til Asia Sopater fra Berøa, og av tessalonikerne Aristarkos og Sekundus, og Gaius fra Derbe og Timoteus, og fra Asia Tykikus og Trofimos.
Disse gikk i forveien og ventet på oss i Troas.
Men vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager og kom til dem i Troas i løpet av fem dager, hvor vi oppholdt oss i sju dager.
Men på den første dagen i uken, da disiplene var samlet for å bryte brødet, samtalte Paulus med dem; og da han skulle reise neste dag, dro han ut talen helt til midnatt.
Det var mange lamper i den øvre salen der vi var samlet.
Men en ung mann ved navn Evtykos satt i vinduet og sank i dyp søvn mens Paulus talte i lang tid. Overveldet av søvnen falt han ned fra tredje etasje og ble løftet opp død.
Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham, tok ham i favn og sa: «Vær ikke urolige, for hans sjel er i ham.»
Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste. Han talte lenge med dem, helt til daggry, og så dro han av sted.
De førte så gutten levende med seg og ble ikke lite trøstet.
Men vi dro i forveien til skipet og satte seil mot Assos, for derfra skulle vi ta Paulus om bord; slik hadde han nemlig bestemt det, da han selv ville gå til fots.
Da han møtte oss i Assos, tok vi ham med oss om bord og kom til Mitylene.
Og derfra seilte vi og kom dagen etter rett ut for Kios. Neste dag la vi til ved Samos, og etter å ha oppholdt oss i Trogyllion, kom vi dagen etter til Milet.
For Paulus hadde besluttet å seile forbi Efesos, så han ikke skulle bli heftet i Asia; for han skyndte seg for å være i Jerusalem på pinsedagen, om det var ham mulig.
Men fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte menighetens eldste til seg.
Da de kom til ham, sa han til dem: «Dere vet, fra den første dagen jeg kom til Asia, hvordan jeg har vært hos dere hele tiden.
Jeg tjente Herren med all ydmykhet og mange tårer, og under prøvelser som rammet meg ved jødenes anslag.
Jeg holdt ikke noe tilbake av det som er til gagn, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig og i husene,
idet jeg vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.
Og nå, se, bundet av Ånden drar jeg til Jerusalem, uten å vite hva som skal møte meg der,
bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg.
Men jeg akter ikke noe av dette, og heller ikke regner jeg mitt liv som dyrebart for meg selv, så jeg kan fullføre mitt løp med glede og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne grundig om evangeliet om Guds nåde.
Og nå, se, jeg vet at dere ikke lenger skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte Guds rike.
Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod.
For jeg unndro meg ikke fra å forkynne dere hele Guds råd.
Gi da akt på dere selv og på hele hjorden som Den Hellige Ånd satte dere som tilsynsmenn i, for å vokte Herrens og Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod.
For jeg vet dette: at etter min bortgang skal det komme glupske ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden.
Og blant dere selv skal det stå fram menn som taler fordreide ting for å dra disiplene etter seg.
Våk derfor, og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke opphørte med å formane hver enkelt med tårer.
Og nå overgir jeg dere, brødre, til Gud og til hans nådes ord, som er mektig til å bygge opp og gi dere en arv blant alle dem som er helliget.
Jeg begjærte ikke noens sølv eller gull eller klær.
Dere vet selv at disse hendene har tjent til det jeg trengte, og for dem som var med meg.
I alle ting har jeg vist dere at slik må vi arbeide hardt og ta oss av de svake, og minnes Herren Jesu ord, som han selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å ta.’»
Og da han hadde sagt dette, falt han på kne og ba sammen med dem alle.
Da brast de alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham.
Mest av alt sørget de over det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle se hans ansikt. Så fulgte de ham til skipet.