De reiste gjennom Amfipolis og Apollonia og kom til Tessalonika, der jødene hadde en synagoge.
Etter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbater samtalte han med dem ut fra Skriftene.
Han åpnet og la fram at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde, og sa: «Denne Jesus, som jeg forkynner for dere, er Kristus.»
Og noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas, likeså en stor mengde av de gudfryktige grekerne og ikke få av de fremste kvinnene.
Men jødene, som var ulydige, tok med seg noen onde menn blant dagdriverne på torget, samlet en hop og satte byen i opprør. De stormet mot Jasons hus og søkte å føre dem ut til folkeforsamlingen.
Men da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen brødre fram for byens embetsmenn og ropte: «Disse som har satt hele verden i opprør, er også kommet hit.»
Dem har Jason tatt imot, og alle disse handler stikk imot keiserens forordninger og sier at en annen er konge, nemlig Jesus.
Og de opprørte folkemengden og byens øvrighet da de hørte dette.
Og da de hadde mottatt sikkerhet fra Jason og de andre, løslot de dem.
Men brødrene sendte straks samme natt både Paulus og Silas av sted til Berøa. Da de kom dit, gikk de inn i jødenes synagoge.
Men disse var av et edlere sinnelag enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all beredvillighet og gransket daglig skriftene for å se om det forholdt seg slik.
Mange av dem kom da til tro, og ikke få av de fornemme greske kvinnene og mennene.
Men da jødene fra Tessalonika fikk vite at Guds ord ble forkynt av Paulus også i Berøa, kom de også dit og egget opp folkemengden.
Men straks sendte brødrene da Paulus av sted for å dra helt til havet, men både Silas og Timoteus ble igjen der.
De som ledsaget Paulus, førte ham helt til Aten, og etter å ha fått med seg beskjed til Silas og Timoteus om at de skulle komme til ham så snart som mulig, dro de av sted.
Men mens Paulus ventet på dem i Aten, ble hans ånd opprørt i ham da han så at byen var full av avgudsbilder.
Han samtalte da i synagogen med jødene og de gudfryktige, og på torget hver dag med dem han traff på.
Men også noen av de epikureiske og stoiske filosofene innlot seg i ordskifte med ham. Noen sa: «Hva vil vel denne ordgyteren si?» Men andre sa: «Han synes å være en som forkynner fremmede guddommer.» For han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen.
Så tok de ham med seg og førte ham til Areopagos og sa: «Kan vi få vite hva denne nye læren er som du taler om?»
For du bringer noen fremmede ting for våre ører; vi ønsker derfor å få vite hva dette skal bety.
Men alle atenere og de fremmede som oppholdt seg der, ga seg ikke tid til annet enn å fortelle og høre noe nytt.
Da stilte Paulus seg midt på Areopagos og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er meget religiøse.»
For da jeg gikk omkring og betraktet deres helligdommer, fant jeg også et alter hvor det sto skrevet: «For en ukjent Gud». Den som dere altså dyrker uten å kjenne, ham forkynner jeg dere.
Gud, som skapte verden og alt i den, han som er himmelens og jordens Herre, bor ikke i templer gjort med hender.
Heller ikke tjenes han av menneskehender som om han trengte noe, han som selv gir alle liv og ånde og alle ting.
Og han har av ett blod latt alle folkeslag av mennesker bo over hele jordens flate, etter at han hadde fastsatt de bestemte tider og grensene for deres bosteder,
for at de skulle søke Herren, om de kanskje kunne famle etter ham og finne ham, enda han ikke er langt borte fra hver enkelt av oss.
For i ham lever vi og beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: «For vi er også hans ætt.»
Da vi altså er Guds ætt, bør vi ikke mene at det guddommelige er likt gull eller sølv eller stein, et verk av menneskelig kunst og tanke.
Etter at Gud altså har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker overalt å vende om.
For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har utpekt, og han har gitt alle bevis på dette ved å oppreise ham fra de døde.
Da de hørte om de dødes oppstandelse, spottet noen, men andre sa: «Vi vil høre deg igjen om dette.»
Slik gikk Paulus ut fra deres midte.
Men noen menn holdt seg til ham og trodde. Blant dem var også areopagitten Dionysios, en kvinne ved navn Damaris og andre sammen med dem.