Men i Antiokia, i menigheten der, var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrene, Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.
Mens de holdt gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg til den gjerningen jeg har kalt dem til.»
Da fastet de og ba, la hendene på dem og lot dem dra.
Disse, som altså var sendt ut av Den Hellige Ånd, dro ned til Selevkia, og derfra seilte de til Kypros.
Og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som medhjelper.
Da de hadde reist gjennom øya helt til Pafos, fant de en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus.
Han var hos prokonsulen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne kalte Barnabas og Saulus til seg og ønsket å høre Guds ord.
Men Elymas, trollmannen – for slik oversettes navnet hans – stod dem imot og søkte å vende prokonsulen bort fra troen.
Men Saulus, som også kalles Paulus, ble fylt av Den Hellige Ånd, og han festet blikket på ham
og sa: «Å, du som er full av alt svik og all ondskap, du djevelens sønn, fiende av all rettferdighet! Vil du ikke holde opp med å fordreie Herrens rette veier?
Og nå, se, Herrens hånd er over deg, og du skal bli blind og ikke se solen for en tid.» Men straks falt det skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden.
Da prokonsulen så det som hadde skjedd, kom han til tro, slått av undring over Herrens lære.
Paulus og de som var med ham seilte ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia, men Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.
Men de dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn i synagogen og satte seg.
Etter opplesningen av loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: «Brødre, har dere et formaningsord til folket, så tal!»
Da reiste Paulus seg, ga tegn med hånden og sa: «Israelittiske menn og dere som frykter Gud, hør!»
Dette folkets Gud utvalgte våre fedre, og han opphøyde folket under utlendigheten i Egypts land, og med løftet arm førte han dem ut derfra.
Og i omkring førti års tid bar han over med dem i ørkenen.
Og han utryddet sju folkeslag i Kanaans land og ga dem landet deres i arv.
Og etter dette ga han dem dommere i omtrent fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.
Og deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, i førti år.
Og da han hadde avsatt ham, oppreiste han David til konge for dem. Om ham vitnet han også og sa: «Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, som skal gjøre all min vilje.»
Av hans ætt brakte Gud etter løftet frelse til Israel.
Forut for hans komme hadde Johannes forkynt en omvendelsesdåp for hele Israels folk.
Men da Johannes fullførte sitt løp, sa han: «Hvem holder dere meg for å være? Jeg er ikke den. Men se, det kommer en etter meg som jeg ikke er verdig til å løse skoene av føttene på.»
Menn og brødre, sønner av Abrahams ætt, og de blant dere som frykter Gud! Til dere ble ordet om denne frelsen sendt.
For de som bor i Jerusalem og deres ledere kjente ham ikke, og ved å dømme ham oppfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat.
Og enda de ikke fant noen dødsskyld hos ham, ba de Pilatus om at han måtte bli henrettet.
Men da de hadde fullført alt som var skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav.
Men Gud oppreiste ham fra de døde,
og han viste seg i flere dager for dem som hadde gått opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.
Og vi forkynner dere det gode budskapet om løftet som ble gitt til fedrene, at Gud har oppfylt dette for oss, deres barn, idet han reiste opp Jesus.
Som det også står skrevet i den andre salmen: «Du er min Sønn, i dag har jeg født deg.»
Men at han reiste ham opp fra de døde, så han ikke lenger skal vende tilbake til forråtnelse, det har han sagt slik: «Jeg vil gi dere de hellige løftene til David, de trofaste.»
Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.
For da David i sin egen generasjon hadde tjent Guds råd, sovnet han inn og ble samlet med sine fedre, og han så forråtnelse.
Men den som Gud oppreiste, så ikke forråtnelse.
La det derfor være kjent for dere, brødre, at ved ham forkynnes dere syndenes forlatelse.
Og fra alt det som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov, blir enhver som tror, rettferdiggjort i ham.
Se derfor til at det som er sagt hos profetene, ikke kommer over dere:
Se, dere foraktere, og undre dere og bli til intet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, en gjerning dere slett ikke vil tro om noen forteller dere det.
Da jødene gikk ut av synagogen, ba hedningene om at disse ordene måtte bli talt til dem neste sabbat.
Da forsamlingen var oppløst, fulgte mange av jødene og av de gudfryktige proselyttene Paulus og Barnabas, som talte til dem og formante dem til å holde fast ved Guds nåde.
Den neste sabbaten samlet nesten hele byen seg for å høre Guds ord.
Men da jødene så folkemengdene, ble de fylt av misunnelse og motsa det som ble sagt av Paulus, ja, de motsa og spottet.
Da tok Paulus og Barnabas frimodig til orde og sa: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere. Men siden dere støter det fra dere og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, så vender vi oss til hedningene.»
For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt deg til et lys for hedninger, for at du skal være til frelse inntil jordens ende.»
Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord, og så mange som var bestemt til evig liv, kom til tro.
Og Herrens ord spredte seg over hele landet.
Men jødene egget opp de gudfryktige og fornemme kvinnene og de fremste mennene i byen, og de reiste en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem ut fra sitt område.
Men de ristet støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikonium.
Men disiplene ble fylt med glede og Den Hellige Ånd.