Josjafat hadde rikdom og ære i overflod, og han inngikk svogerskap med Ahab.
Etter noen år dro han ned til Ahab i Samaria. Ahab slaktet småfe og storfe i mengde for ham og for folket som var med ham, og overtalte ham til å dra opp mot Ramot i Gilead.
Ahab, Israels konge, sa til Josjafat, Judas konge: «Vil du dra med meg til Ramot i Gilead?» Han svarte ham: «Jeg som du, og mitt folk som ditt folk; vi vil være med deg i krigen.»
Og Josjafat sa til Israels konge: «Søk nå i dag Herrens ord!»
Da samlet Israels konge profetene, fire hundre mann, og sa til dem: «Skal vi dra i strid mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp, så vil Gud gi det i kongens hånd!»
Men Josjafat sa: «Er det ikke ennå en Herrens profet her, så vi kan søke råd hos ham?»
Israels konge sa til Josjafat: «Det er enda en mann som vi kan søke Herren gjennom, men jeg hater ham, for han profeterer ikke noe godt om meg, men bare ondt alle sine dager. Det er Mika, sønn av Jimla.» Da sa Josjafat: «Kongen må ikke si slik!»
Da kalte Israels konge på en hoffmann og sa: «Skynd deg og hent Mika, Jimlas sønn!»
Israels konge og Josjafat, Judas konge, satt hver på sin trone, kledd i sine skrud. De satt på en treskeplass ved inngangen til Samarias port, og alle profetene profeterte foran dem.
Da laget Sidkia, sønn av Kenaana, seg horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du har gjort ende på dem.»
Og alle profetene profeterte likedan og sa: Dra opp til Ramot i Gilead og ha fremgang! Herren skal gi det i kongens hånd.
Og sendebudet som var gått for å tilkalle Mika, talte til ham og sa: «Se, profetenes ord er med én munn gode for kongen. La nå ditt ord være som ett av deres, og tal godt.»
Mika sa: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier, det vil jeg tale.»
Da han kom til kongen, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra til Ramot i Gilead for å gå i krig, eller skal jeg la det være?» Han svarte: «Dra opp og lykkes, så skal de gis i deres hånd.»
Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg besverge deg på at du ikke skal tale annet til meg enn sannhet i Herrens navn?»
Da sa han: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som sauer uten hyrde. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La hver og en vende tilbake til sitt hus i fred.»
Da sa Israels konge til Josjafat: «Sa jeg ikke til deg at han ikke profeterer noe godt om meg, men bare ondt?»
Da sa han: Hør derfor Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stå på hans høyre og hans venstre side.
Og Herren sa: «Hvem vil lokke Ahab, Israels konge, så han drar opp og faller ved Ramot i Gilead?» Og den ene sa så, og den andre sa slik.
Da trådte ånden fram og stilte seg foran Herren og sa: «Jeg skal lokke ham.» Og Herren sa til ham: «Med hva?»
Han sa: «Jeg vil gå ut og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Du skal lokke ham, og du skal også lykkes. Gå ut og gjør så!»
Se, nå har Herren lagt en løgnens ånd i munnen på disse dine profeter, og Herren har talt ulykke over deg.
Da trådte Sidkia, sønn av Kenaana, fram og slo Mika på kinnet og sa: «Hvilken vei gikk Herrens Ånd fra meg for å tale til deg?»
Mika sa: «Se, det skal du få se den dagen du går fra kammer til kammer for å skjule deg.»
Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham tilbake til Amon, byhøvdingen, og til Joasj, kongssønnen,
og dere skal si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fangehuset, og gi ham trengselsbrød og trengselsvann til jeg kommer tilbake i fred.»
Da sa Mika: «Dersom du virkelig vender tilbake i fred, har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han sa: «Hør, alle dere folk!»
Så dro Israels konge og Josjafat, Judas konge, opp til Ramot i Gilead.
Og Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg og gå i striden, men kle deg i dine egne klær.» Så forkledde Israels konge seg, og de gikk i striden.
Men kongen av Aram hadde befalt høvedsmennene for stridsvognene sine: «Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, men bare mot Israels konge alene.»
Da vognhøvdingene så Josjafat, sa de: «Det er Israels konge!» Og de omringet ham for å kjempe mot ham. Da ropte Josjafat, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.
Og da vognhøvdingene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra ham.
Men en mann spente buen på lykke og fromme og traff Israels konge mellom brynjeskjøtene og brynjen. Da sa han til vognstyreren: «Vend om og før meg ut av hæren, for jeg er såret!»
Men striden ble stadig hardere den dagen, og Israels konge holdt seg oppreist i vognen mot arameerne helt til aftenen; og han døde da solen gikk ned.