Deretter, etter fjorten år, dro jeg igjen opp til Jerusalem med Barnabas og tok også med meg Titus.
Men jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene – men i enrum for de ansette – for at jeg ikke skulle løpe, eller ha løpt, forgjeves.
Men ikke engang Titus, som var med meg, ble tvunget til å la seg omskjære, enda han var greker.
Men på grunn av de falske brødrene som var sneket inn, de som hadde listet seg inn for å spionere på vår frihet, den vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver.
For dem vek vi ikke et øyeblikk i underkastelse, for at evangeliets sannhet skulle forbli hos dere.
Men de som ble ansett for å være noe – hva de enn en gang var, spiller ingen rolle for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk. For de ansette påla meg ikke noe mer.
Men tvert imot, da de så at jeg er betrodd evangeliet for de uomskårne, slik som Peter for de omskårne,
for han som virket i Peter til aposteltjeneste for de omskårne, han virket også i meg for hedningene.
Og da Jakob, Kefas og Johannes – de som anses for å være søyler – erkjente den nåde som var gitt meg, ga de meg og Barnabas fellesskapets høyre hånd, for at vi skulle gå til hedningene, men de til de omskårne.
Bare at vi skulle huske på de fattige, og nettopp dette har jeg også lagt vinn på å gjøre.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot rett opp i ansiktet, fordi han stod domfelt.
For før det kom noen fra Jakob, spiste han sammen med hedningene. Men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg ut, for han fryktet dem som var av omskjærelsen.
Og sammen med ham hyklet også de andre jødene, slik at til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres.
Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Peter i alles påhør: «Når du, som er jøde, lever på hedensk vis og ikke på jødisk vis, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?»
Vi er jøder av natur og ikke syndere fra hedningene.
Men da vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, har også vi trodd på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort av tro på Kristus og ikke av lovgjerninger; for av lovgjerninger skal intet kjød bli rettferdiggjort.
Men hvis vi, idet vi søker å bli rettferdiggjort i Kristus, også selv ble funnet å være syndere, er da Kristus en syndens tjener? Langt derifra!
For hvis jeg bygger opp igjen det jeg rev ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter.
For jeg døde gjennom loven for loven, for at jeg skal leve for Gud.
Jeg er korsfestet med Kristus; det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.
Jeg forkaster ikke Guds nåde; for hvis rettferdighet kommer ved loven, da døde Kristus forgjeves.