For dere vet selv, brødre, at vår inngang hos dere ikke har vært forgjeves.
Men selv om vi tidligere hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, slik dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å tale Guds evangelium til dere under stor strid.
For vår formaning kommer ikke av villfarelse, heller ikke av urenhet, og heller ikke med svik.
Men liksom vi er blitt godkjent av Gud til å bli betrodd evangeliet, slik taler vi, ikke for å behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
For verken kom vi noen gang med smigrende ord, som dere vet, eller med et skalkeskjul for griskhet – Gud er vitne.
Heller ikke søkte vi herlighet fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, enda vi som Kristi apostler kunne ha vært til byrde.
Men vi var milde midt iblant dere, som når en mor pleier sine egne barn.
Slik fant vi, i lengsel etter dere, glede i å dele med dere ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt oss kjære.
For dere minnes, brødre, vårt strev og vår møye. For mens vi arbeidet natt og dag, for ikke å være til byrde for noen av dere, forkynte vi Guds evangelium for dere.
Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig, rettferdig og ulastelig vi opptrådte overfor dere som tror.
Liksom dere vet hvordan vi formante og oppmuntret hver enkelt av dere, som en far sine egne barn,
og vi vitnet for dere at dere skulle vandre verdig for Gud, han som kaller dere til sitt eget rike og sin herlighet.
Derfor takker også vi Gud uavlatelig, for da dere mottok Guds ord som dere hørte fra oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er, Guds ord, som også er virksomt i dere som tror.
For dere, brødre, ble etterfølgere av Guds menigheter, de som er i Judea i Kristus Jesus, fordi også dere led det samme av deres egne landsmenn, slik som også de led av jødene,
de som også drepte Herren Jesus og sine egne profeter, og som forfulgte oss, og som ikke er Gud til behag og står alle mennesker imot.
De hindrer oss i å tale til hedningene så de kan bli frelst, slik at de alltid fyller sine synders mål. Men vreden er kommet over dem til det ytterste.
Men da vi, brødre, ble revet bort fra dere for en kort stund – i det ytre, ikke i hjertet – strevde vi desto ivrigere etter å få se ansiktet deres, med stor lengsel.
Derfor ville vi komme til dere – jeg, Paulus, både én og to ganger – men Satan hindret oss.
For hvem er vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? Er det ikke også dere, for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?
For dere er vår ære og vår glede.