Se, hans håp slår feil; blir han ikke kastet ned bare ved synet av ham?
Ingen er så dristig at han vekker ham. Hvem kan da stå seg mot meg?
Hvem har gitt meg noe først, så jeg må gjengjelde ham? Alt under hele himmelen er mitt.
Jeg vil ikke tie om hans lemmer, om hans veldige styrke og hans skikkelses ynde.
Hvem har blottlagt hans ytterste drakt? Hvem kan trenge inn i hans doble bitt?
Hvem kan åpne dørene til hans ansikt? Rundt hans tenner er det redsel.
Hans stolthet er rader av skjold, lukket med et tett segl.
De slutter seg til hverandre, og ingen luft slipper inn mellom dem.
De er føyd sammen, den ene til den andre; de holder fast i hverandre og lar seg ikke skille.
Dens nysinger stråler fram lys, og dens øyne er som morgenrødens øyelokk.
Fra hans munn går det ut fakler, gnister av ild farer ut.
Fra hans nesebor går det ut røyk, som fra en sydende gryte og brennende siv.
Hans pust tenner glør, og en flamme går ut av hans munn.
I hans nakke bor styrke, og foran ham danser redsel.
Foldene i hans kjød slutter fast sammen; de er støpt på ham, de rokkes ikke.
Hans hjerte er støpt som stein, støpt som den underste kvernsteinen.
Når han reiser seg, skjelver de veldige; de mister besinnelsen når det bryter løs.
Sverdet som når ham, holder ikke stand, heller ikke spyd, kastespyd eller lanse.
Han akter jern som halm, bronse som morkent tre.
Pilen jager ham ikke på flukt; slyngesteiner forvandles til halm for ham.
Stridsklubber regnes som strå, han ler av lansens rasling.
Under den er det skarpe potteskår; den brer ut en treskeslede over gjørmen.
Han får dypet til å koke som en gryte; han gjør havet lik en salvekrukke.
Bak seg lyser han opp en sti; man skulle tro dypet var gråhåret.
Ingen på jorden er hans like, han som er skapt uten frykt.
Alt som er høyt, ser den på; den er konge over alle stolte skapninger.