Så hendte det en dag at Guds sønner kom for å stille seg fram for Herren, og blant dem kom også Satan for å stille seg fram for Herren.
Og Herren sa til Satan: «Hvor kommer du fra?» Da svarte Satan Herren og sa: «Fra å streife omkring på jorden og vandre fram og tilbake på den.»
Da sa Herren til Satan: «Har du gitt akt på min tjener Job? For det finnes ingen som ham på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann som frykter Gud og viker fra det onde. Ennå holder han fast ved sin ulastelighet, og du har egget meg mot ham til å ødelegge ham uten grunn.»
Da svarte Satan Herren og sa: «Hud for hud! Alt det en mann har, gir han for sitt liv.
Men rekk nå ut din hånd og rør ved hans bein og hans kjød! Sannelig, han vil forbanne deg rett i ansiktet.»
Da sa Herren til Satan: «Se, han er i din hånd; men spar livet hans!»
Så gikk Satan ut fra Herrens åsyn og slo Job med onde byller fra fotsålen til issen.
Og han tok seg et potteskår til å skrape seg med, der han satt midt i asken.
Da sa hans kone til ham: «Holder du ennå fast ved din ulastelighet? Forbann Gud og dø!»
Men han sa til henne: «Du taler som en av de uforstandige kvinnene. Skal vi ta imot det gode fra Gud, og ikke også det onde?» I alt dette syndet ikke Job med sine lepper.
Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykken som var kommet over ham, kom de hver fra sitt hjemsted: temanitten Elifas, sjuhitten Bildad og naamatitten Sofar. De avtalte å møtes for å gå og vise ham medfølelse og trøste ham.
Da de løftet blikket på avstand, kjente de ham ikke igjen. De løftet sin røst og gråt; de rev hver sin kappe og kastet støv opp mot himmelen, over hodene sine.
Og de satt hos ham på jorden i sju dager og sju netter, og ingen talte et ord til ham, for de så at hans smerte var overmåte stor.