Det utsagn som profeten Habakkuk skuet.
Hvor lenge, Herre, har jeg ropt om hjelp, og du hører ikke? Jeg skriker til deg: «Vold!», og du frelser ikke.
Hvorfor lar du meg se urett, og hvorfor ser du på elendighet? Ødeleggelse og vold er foran meg; det oppstår strid, og trette reiser seg.
Derfor er loven lammet, og retten når aldri fram. For den ugudelige omringer den rettferdige; derfor kommer retten fram fordreid.
Se blant folkeslagene, se dere om og bli forferdet, ja, lamslått! For en gjerning gjøres i deres dager – dere vil ikke tro det når det blir fortalt.
For se, jeg reiser opp kaldeerne, det bitre og heftige folket, som farer fram over jordens vidder for å ta i eie boliger som ikke hører det til.
Fryktinngytende og forferdelig er det; fra seg selv utgår dets rett og dets høyhet.
Hestene deres er raskere enn leoparder og skarpere enn ulver om aftenen. Rytterne deres sprenger fram, og rytterne deres kommer langt borte fra; de flyr som en ørn som haster for å ete.
Alle kommer de for å gjøre voldsverk; deres ansikter er rettet fremover, og de samler fanger som sand.
Han spotter konger, og fyrster er til latter for ham. Han ler av hver festning, dynger opp jord og inntar den.
Så sveiper han av sted som vinden og farer forbi, og pådrar seg skyld; han som har sin kraft til gud.
Er du ikke fra evighet, Herre, min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre, til dom har du satt ham; og du, Klippe, har grunnlagt ham til å tukte.
Dine øyne er for rene til å se det onde, og du kan ikke se på nød. Hvorfor ser du på de troløse? Hvorfor tier du når den ugudelige sluker den som er mer rettferdig enn ham selv?
Du gjør mennesket lik fiskene i havet, lik kryp som ingen hersker har.
Han drar dem alle opp med krok, han sleper dem i sin not og samler dem i sitt garn; derfor gleder han seg og jubler.
Derfor ofrer han til noten sin og brenner røkelse for garnet sitt; for ved dem blir hans del fet og hans mat kraftig.
Skal han derfor tømme sin not og uavlatelig drepe folkeslag uten skånsel?