Krigen mellom Sauls hus og Davids hus ble langvarig; David ble stadig sterkere, mens Sauls hus ble stadig svakere.
David fikk sønner i Hebron. Hans førstefødte var Amnon, sønn av Ahinoam fra Jisreel.
Den andre var Kilab, sønn av Abigajil, karmelitten Nabals kone, og den tredje var Absalom, sønn av Maaka, datter av Talmai, kongen i Gesjur.
Den fjerde var Adonja, sønn av Haggit, og den femte var Sjefatja, sønn av Abital.
Og den sjette, Jitream, med Egla, Davids kone. Disse ble født for David i Hebron.
Mens krigen pågikk mellom Sauls hus og Davids hus, styrket Abner sin stilling i Sauls hus.
Saul hadde en medhustru som het Rispa, datter av Ajja. Og Isjbosjet sa til Abner: «Hvorfor har du gått inn til min fars medhustru?»
Abner ble brennende harm over Isjbosjets ord og sa: «Er jeg et hundehode fra Juda? I dag viser jeg miskunn mot din far Sauls hus, mot hans brødre og hans venner, og jeg har ikke overgitt deg i Davids hånd. Og nå anklager du meg for misgjerningen med denne kvinnen i dag!»
Måtte Gud gjøre slik mot Abner og enda mer, for slik som Herren har svoret til David, slik vil jeg gjøre for ham,
å overføre kongedømmet fra Sauls hus og reise Davids trone over Israel og over Juda, fra Dan til Beer-Sjeba.
Og han kunne ikke lenger svare Abner et ord, for han fryktet ham.
Og Abner sendte sendebud til David på sine vegne og lot si: «Hvem tilhører landet?» Han sa videre: «Slutt pakt med meg, og se, min hånd skal være med deg for å vende hele Israel over til deg.»
Han svarte: «Godt, jeg vil slutte en pakt med deg. Men én ting krever jeg av deg: Du skal ikke se mitt ansikt før du fører med deg Mikal, Sauls datter, når du kommer for å se mitt ansikt.»
Da sendte David sendebud til Isjbosjet, Sauls sønn, og sa: «Gi meg min kone Mikal, som jeg trolovet meg med for hundre filisterforhuder.»
Da sendte Isjbosjet bud og tok henne fra hennes mann, Paltiel, sønn av Lajisj.
Mannen hennes gikk med henne og fulgte gråtende etter henne helt til Bahurim. Da sa Abner til ham: «Gå, vend om!» Og han vendte om.
Abner hadde talt med Israels eldste og sagt: «Både i går og i forgårs har dere søkt å få David til konge over dere.»
Så gjør det nå! For Herren har sagt om David: Ved min tjener Davids hånd skal han frelse mitt folk Israel fra filisternes hånd og fra alle deres fienders hånd.
Abner talte også til benjaminittene. Så gikk Abner også av sted for å tale til David i Hebron om alt det som var godt i Israels øyne og i hele Benjamins hus’ øyne.
Abner kom til David i Hebron med tjue mann, og David gjorde et gjestebud for Abner og mennene som var med ham.
Og Abner sa til David: «Jeg vil bryte opp og dra av sted og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan slutte en pakt med deg, og du kan regjere over alt det din sjel begjærer.» Da lot David Abner dra, og han dro bort i fred.
Og se, Davids menn og Joab kom tilbake fra streiftoget, og de brakte med seg et stort bytte. Abner var ikke lenger hos David i Hebron, for David hadde sendt ham av sted, og han var gått i fred.
Da Joab og hele hæren som var med ham kom, fortalte de Joab: «Abner, Ners sønn, kom til kongen, og han sendte ham av sted, og han dro bort i fred.»
Da gikk Joab inn til kongen og sa: «Hva har du gjort? Se, Abner kom til deg! Hvorfor lot du ham gå, så han fikk dra sin vei?»
Du kjenner Abner, Ners sønn; han kom for å lure deg, for å få rede på din utgang og din inngang, og for å få vite alt du gjør.
Så gikk Joab ut fra David og sendte sendebud etter Abner, og de førte ham tilbake fra Sira-brønnen; men David visste det ikke.
Da Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side midt i porten for å snakke med ham i enerom. Der stakk han ham i underlivet, så han døde, for sin bror Asaels blods skyld.
Da David siden fikk høre dette, sa han: «Jeg og mitt kongedømme er for evig uten skyld for Herren i blodet til Abner, Ners sønn.»
Må det komme over Joabs hode og over hele hans fars hus! Må det i Joabs hus aldri mangle noen som har utflod eller er spedalsk, som går med krykke, som faller for sverd eller mangler brød.
Joab og Abisjai, hans bror, drepte Abner fordi han hadde drept Asael, deres bror, i slaget ved Gibeon.
Da sa David til Joab og til alt folket som var med ham: «Riv i stykker klærne deres, bind sekkestrie om dere og hold klage foran Abner!» Og kong David gikk selv etter båren.
Så begravde de Abner i Hebron, og kongen løftet sin røst og gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
Og kongen kvad en klagesang over Abner og sa: «Skulle Abner dø en dåres død?»
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i bronselenker. Som man faller for ugjerningsmenn, slik falt du. Da gråt hele folket enda mer over ham.
Da kom hele folket for å få David til å spise mens det ennå var dag. Men David sverget og sa: «Slik skal Gud gjøre mot meg, og enda mer, om jeg smaker brød eller noe som helst før solen går ned!»
Og hele folket la merke til det, og det var godt i deres øyne; slik var alt det kongen gjorde, godt i hele folkets øyne.
Og hele folket og hele Israel skjønte den dagen at det ikke var utgått fra kongen å drepe Abner, Ners sønn.
Og kongen sa til sine tjenere: «Vet dere ikke at en høvding og en stormann har falt i Israel på denne dagen?»
Men jeg er i dag svak, selv om jeg er salvet til konge; og disse mennene, Serujas sønner, er for harde for meg. Måtte Herren gjengjelde den som gjør det onde, etter hans ondskap!