Joram, sønn av Ahab, ble konge over Israel i Samaria i det attende året til Josjafat, Judas konge, og han regjerte i tolv år.
Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men likevel ikke som sin far og sin mor. Han fjernet Baals steinstøtte, som hans far hadde laget.
Men han holdt fast ved de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde fått Israel til å begå; dem vek han ikke fra.
Mesja, kongen av Moab, var sauebonde, og han svarte Israels konge hundre tusen lam og ullen av hundre tusen værer i skatt.
Men da Ahab var død, falt Moabs konge fra Israels konge.
På den dagen dro kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.
Han gikk av sted og sendte bud til Josjafat, Judas konge, og sa: «Moabs konge har gjort opprør mot meg. Vil du dra med meg i krig mot Moab?» Han svarte: «Jeg vil dra opp; jeg er som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»
Han spurte: «Hvilken vei skal vi dra opp?» Han svarte: «Veien gjennom Edoms ørken.»
Så dro Israels konge, Judas konge og Edoms konge av sted. Da de hadde gått en omvei på sju dagsreiser, var det ikke vann til hæren eller til buskapen som fulgte dem.
Da sa Israels konge: «Akk, at Herren har kalt disse tre kongene for å gi dem i Moabs hånd!»
Men Josjafat sa: «Finnes det ikke en Herrens profet her, så vi kan søke råd hos Herren gjennom ham?» Da svarte en av tjenerne til Israels konge og sa: «Her er Elisja, sønn av Sjafat, han som helte vann over hendene til Elia.»
Josjafat sa: «Hos ham er Herrens ord.» Så gikk Israels konge og Josjafat og Edoms konge ned til ham.
Da sa Elisja til Israels konge: «Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars profeter og til din mors profeter!» Men Israels konge sa til ham: «Nei, for Herren har kalt disse tre kongene for å gi dem i Moabs hånd.»
Da sa Elisja: «Så sant hærskarenes Herre lever, han som jeg står for: Var det ikke fordi jeg har aktelse for Josjafat, Judas konge, ville jeg ikke ha enset deg eller sett på deg.
Men hent meg nå en strengespiller!» Og da strengespilleren spilte, kom Herrens hånd over ham.
Og han sa: «Så sier Herren: Gjør grøft ved grøft i dette elveleiet!
For så sier Herren: Dere skal ikke se vind, og dere skal ikke se regn, men denne dalen skal fylles med vann. Dere skal drikke, både dere selv, buskapen deres og dyrene deres.
Men dette er en liten ting i Herrens øyne; han vil også gi Moab i deres hånd.
Dere skal innta hver festningsby og hver utvalgt by, og hvert godt tre skal dere felle, og alle vannkilder skal dere stoppe til, og hvert godt jordstykke skal dere ødelegge med stein.»
Neste morgen, ved den tid grødeofferet blir båret fram, se, da kom det vann fra veien mot Edom, og landet fyltes med vann.
Da hele Moab hørte at kongene hadde dratt opp for å kjempe mot dem, ble de kalt sammen, alle som kunne spenne på seg belte og oppover, og de stilte seg opp ved grensen.
De sto opp tidlig om morgenen, og da solen skinte på vannet, så moabittene vannet foran seg rødt som blod.
Og de sa: «Dette er blod! Kongene har sannelig hugget hverandre ned og slått hverandre i hjel. Nå til byttet, Moab!»
Men da de kom til Israels leir, reiste israelittene seg og slo moabittene, så de flyktet for dem. De trengte inn i landet og fortsatte å slå moabittene.
De rev ned byene, og på hvert godt jordstykke kastet de hver sin stein og fylte det opp. Hver vannkilde stoppet de til, og hvert godt tre felte de, inntil bare steinene i Kir-Hareset sto igjen; og slyngekasterne omringet byen og skjøt på den.
Da Moabs konge så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundre menn med dragne sverd for å bryte igjennom til Edoms konge, men de maktet det ikke.
Da tok han sin førstefødte sønn, som skulle bli konge i hans sted, og ofret ham som brennoffer på muren. Da kom det en stor vrede over Israel, og de brøt opp fra ham og vendte tilbake til sitt land.