Hvor er din elskede gått hen, du fagreste blant kvinner? Hvor har din elskede vendt seg? Vi vil søke ham med deg.
Min elskede er gått ned til sin hage, til balsambedene, for å gjete i hagene og sanke liljer.
Jeg er min elskedes, og min elskede er min, han som gjeter blant liljene.
Vakker er du, min venninne, som Tirsa, skjønn som Jerusalem, fryktinngytende som hærskarer under banner.
Vend dine øyne bort fra meg, for de overvelder meg. Ditt hår er som en geiteflokk som strømmer ned fra Gilead.
Dine tenner er som en saueflokk som stiger opp fra badet; alle har de tvillinger, og ingen av dem er uten lam.
Som en skive av granateplet er din tinning bak ditt slør.
Seksti er dronningene, og åtti er medhustruene, og unge kvinner uten tall.
Men én er min due, min fullkomne; én er hun for sin mor, ren er hun for henne som fødte henne. Døtrene så henne og priste henne lykkelig; dronninger og medhustruer lovpriste henne.
Hvem er hun som titter fram som morgenrøden, fager som månen, ren som solen, fryktinngytende som hærskarer under banner?
Jeg gikk ned i nøttehagen for å se på dalens grønne skudd, for å se om vintreet hadde blomstret, om granatepletrærne sto i blomst.
Før jeg visste av det, satte min sjel meg på mitt edle folks vogner.