Når jeg vil helbrede Israel, da åpenbares Efraims misgjerning og Samarias ondskap; for de farer med svik, tyven bryter seg inn, og en røverflokk plyndrer utenfor.
Og de sier ikke til sitt hjerte at jeg husker all deres ondskap. Nå har deres gjerninger omringet dem; de er for mitt åsyn.
Med sin ondskap gleder de kongen, og med sine løgner fyrstene.
De er alle ekteskapsbrytere; de er som en brennende ovn der bakeren slutter å fyre, fra deigen eltes til den er syret.
På vår konges dag gjør fyrstene seg syke av vinens hete; han strekker ut hånden til spottere.
For de gjør sitt hjerte lik en ovn mens de ligger på lur; hele natten sover bakeren deres, om morgenen brenner den som flammende ild.
Alle sammen er de hete som en ovn, og de fortærer sine dommere. Alle deres konger er falt, det er ingen blant dem som kaller på meg.
Efraim blander seg med folkene; Efraim er blitt en kake som ikke er vendt.
Fremmede har fortært hans kraft, men han merker det ikke; også grått hår er strødd på ham, men han merker det ikke.
Israels stolthet vitner mot ham i hans eget ansikt, men de vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke til tross for alt dette.
Efraim er blitt som en enfoldig due, uten forstand; på Egypt kaller de, til Assur går de.
Når de går, vil jeg bre ut mitt nett over dem; som himmelens fugler vil jeg dra dem ned. Jeg vil tukte dem, slik det er forkynt for deres menighet.
Ve dem, for de flyktet fra meg! Ødeleggelse over dem, for de gjorde opprør mot meg! Jeg ville fri dem ut, men de talte løgn mot meg.
De roper ikke til meg av hjertet, men hyler på sine leier; for korn og most samler de seg, de vender seg bort fra meg.
Jeg lærte dem opp og styrket armene deres, men mot meg pønser de på ondt.
De vender om, men ikke til det høye; de er blitt som en svikefull bue. Deres fyrster skal falle for sverdet på grunn av sin tunges raseri. Dette skal bli dem til spott i Egypts land.