Så befalte han den som var satt over huset hans: «Fyll mennenes sekker med mat, så mye de kan bære, og legg hver manns penger øverst i sekken hans.
Og mitt beger, sølvbegeret, skal du legge i åpningen på sekken til den yngste, sammen med pengene for kornet hans.» Og han gjorde etter det ordet Josef hadde talt.
Da det ble lyst om morgenen, ble mennene sendt av sted, de og eslene deres.
De hadde dratt ut av byen og var ikke kommet langt, da Josef sa til ham som hadde ansvaret for huset hans: «Stå opp, sett etter mennene, og når du tar dem igjen, skal du si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?»
Er ikke dette det som min herre drikker av, og som han sannelig spår i? Dere har handlet ondt i det dere har gjort.
Han innhentet dem og sa disse ordene til dem.
Da sa de til ham: «Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt!»
Se, det sølvet som vi fant øverst i sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?
Den av dine tjenere som det blir funnet hos, han skal dø, og også vi andre skal bli min herres slaver.
Og han sa: «Også nå skal det være som dere sier. Den som det blir funnet hos, skal være min slave, men dere skal være uten skyld.»
Så skyndte de seg og løftet hver sin sekk ned på jorden, og hver mann åpnet sin sekk.
Han ransaket; han begynte hos den eldste og endte hos den yngste, og begeret ble funnet i Benjamins sekk.
Da rev de i stykker klærne sine, og hver mann lesset på sitt esel og vendte tilbake til byen.
Da kom Juda og brødrene hans til Josefs hus mens han ennå var der, og de falt til jorden for ham.
Da sa Josef til dem: «Hva er dette dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som jeg kan spå?»
Da sa Juda: «Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale, og hva skal vi rettferdiggjøre oss med? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning. Se, vi er min herres slaver, både vi og han som begeret ble funnet hos.»
Han sa: «Det være langt fra meg å gjøre slikt! Den mannen som begeret ble funnet hos, han skal være min slave. Men dere, dra i fred opp til deres far!»
Da gikk Juda fram til ham og sa: «Å, min herre, la din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede blusse opp mot din tjener, for du er som Farao selv.»
Min herre spurte sine tjenere og sa: «Har dere far eller bror?»
Da sa vi til min herre: Vi har en gammel far og en ung gutt født i hans alderdom. Hans bror er død, og han er alene igjen etter sin mor, og hans far elsker ham.
Da sa du til dine tjenere: «Før ham ned til meg, så jeg kan se ham med egne øyne.»
Da sa vi til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; forlater han sin far, vil faren dø.
Men du sa til dine tjenere: «Hvis deres yngste bror ikke kommer ned med dere, skal dere ikke se mitt ansikt mer.»
Da vi kom opp til din tjener, min far, fortalte vi ham min herres ord.
Og vår far sa: Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.
Da sa vi: Vi kan ikke dra ned. Dersom vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned; for vi kan ikke se mannens ansikt når vår yngste bror ikke er med oss.
Da sa din tjener, min far, til oss: «Dere vet at min kone fødte meg to sønner.»
Og den ene gikk bort fra meg, og jeg sa: Han er sannelig revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden.
Om dere også tar denne fra meg, og det rammer ham en ulykke, da sender dere mine grå hår med sorg ned i dødsriket.
Og nå, når jeg kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, og hans sjel er knyttet til hans sjel,
da vil han dø når han ser at gutten ikke er med, og dine tjenere vil føre din tjener vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket.
For din tjener gikk i borgen for gutten hos min far og sa: Dersom jeg ikke bringer ham til deg, skal jeg være skyldig overfor min far alle mine dager.
Så la nå din tjener bli igjen som slave for min herre i stedet for gutten, og la gutten dra opp med sine brødre.
For hvordan kan jeg dra opp til min far når gutten ikke er med meg? Jeg kan ikke se på den ulykken som vil ramme min far.