Min sønn, gi akt på min visdom, bøy ditt øre til min innsikt,
så du bevarer klokskap, og dine lepper vokter kunnskap.
For en fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje er hennes gane.
Men til sist er hun besk som malurt, kvass som et tveegget sverd.
Hennes føtter går ned til døden, hennes skritt fører rett til dødsriket.
Hun overveier ikke livets sti; hennes spor vakler, hun vet det ikke.
Og nå, mine sønner, hør på meg, og vik ikke fra min munns ord.
Hold din vei langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus,
så du ikke gir din ære til andre, og dine år til en grusom mann,
for at ikke fremmede skal mettes av din styrke, og ditt strev ende i en fremmeds hus.
Da skal du stønne til slutt, når ditt kjød og din kropp tæres bort,
og du skal si: «Hvor jeg hatet tukt, og mitt hjerte foraktet tilrettevisning!
Jeg hørte ikke på mine læreres røst, og bøyde ikke mitt øre til dem som underviste meg.
Nær var jeg kommet i all slags ulykke midt i forsamlingen og menigheten.»
Drikk vann fra din egen sisterne, og rinnende vann fra dypet av din egen brønn.
Skulle dine kilder strømme ut på gaten, dine vannbekker på torgene?
La dem være for deg alene, og ikke for fremmede sammen med deg.
La din kilde være velsignet, og gled deg over din ungdoms kone.
En elskelig hind, en yndig fjellgeit! La hennes bryster kvege deg til enhver tid, la deg alltid beruse av hennes kjærlighet.
Hvorfor skulle du, min sønn, la deg beruse av en fremmed kvinne, og favne en annen kvinnes barm?
For en manns veier ligger åpne for Herrens øyne, og han veier alle hans stier.
Den ugudelige fanges av sine egne misgjerninger, og i sin egen synds reip holdes han fast.
Han dør av mangel på tukt, og i sin store dårskap farer han vill.