Til sangmesteren. Etter «Liljene». Av David.
Frels meg, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
Jeg er sunket ned i dypets gjørme, der det ikke er fotfeste; jeg er kommet ut i vannenes dyp, og strømmen skyller over meg.
Jeg er trett av å rope, min strupe er brennende tørr; mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud.
Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten grunn; mektige er de som vil utrydde meg, mine svikefulle fiender. Det jeg ikke har røvet, må jeg nå gi tilbake.
Gud, du kjenner min dårskap, og min syndeskyld er ikke skjult for deg.
La dem ikke bli til skamme på grunn av meg, de som venter på deg, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott på grunn av meg, de som søker deg, Israels Gud!
For din skyld har jeg båret vanære, skam har dekket mitt ansikt.
Jeg er blitt en fremmed for mine brødre, og en utlending for min mors sønner.
For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg, og hånsordene fra dem som håner deg, er falt på meg.
Jeg gråt, min sjel fastet, og det ble meg til spott.
Jeg gjorde sekk til min kledning, og jeg ble et ordspråk for dem.
De som sitter i porten, snakker om meg, og de som drikker sterk drikk, synger om meg.
Men jeg, min bønn er til deg, Herre, i nådens tid; Gud, i din store miskunn, svar meg med din trofaste redning.
Redd meg fra gjørmen, og la meg ikke synke! La meg bli reddet fra dem som hater meg, og fra de dype vann!
La ikke vannstrømmen skylle over meg, og la ikke dypet sluke meg, og la ikke brønnen lukke sin munn over meg.
Svar meg, Herre, for din miskunn er god; vend deg til meg etter din store barmhjertighet!
Og skjul ikke ditt ansikt for din tjener, for jeg er i nød; skynd deg å svare meg!
Kom nær til min sjel, løs den ut; for mine fienders skyld, fri meg ut.
Du kjenner min spott, min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
Hån har brutt mitt hjerte, og jeg er syk. Jeg ventet på medynk, men det var ingen, og på trøstere, men jeg fant ingen.
De ga meg galle i maten, og for min tørst ga de meg eddik å drikke.
La deres bord foran dem bli en snare, og deres trygghet en felle.
La øynene deres formørkes så de ikke ser, og la lendene deres alltid vakle!
Øs ut din harme over dem, og la din brennende vrede innhente dem.
La deres leir bli øde, la det ikke være noen som bor i deres telt.
For de forfølger den du har slått, og de forteller om smerten hos dine sårede.
Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
La dem slettes ut av livets bok, og la dem ikke skrives inn sammen med de rettferdige.
Men jeg er elendig og lidende; la din frelse, Gud, sette meg i sikkerhet.
Jeg vil lovprise Guds navn med sang og opphøye ham med takk.
Og det skal behage Herren bedre enn en okse, en ung okse med horn og klover.
De ydmyke ser det og gleder seg; dere som søker Gud, må hjertet deres leve!
For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
Himmel og jord skal prise ham, havene og alt som rører seg i dem.
For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og ta det i eie.
Og hans tjeneres etterkommere skal arve det, og de som elsker hans navn, skal bo der.