Til sangmesteren. Etter «Vitnesbyrdets lilje». En miktam av David, til undervisning.
Da han stred mot Aram-Naharaim og mot Aram-Soba, og Joab vendte tilbake og slo Edom i Saltdalen, tolv tusen.
Gud, du har forkastet oss, du har brutt oss ned; du har vært vred, gjenopprett oss!
Du har rystet jorden, du har kløvd den; leg dens brudd, for den vakler!
Du har latt ditt folk se harde ting, du har skjenket oss vin som får oss til å vakle.
Du har gitt dem som frykter deg et banner til å heves for sannhetens skyld. Sela.
For at dine kjære skal bli frelst, frels med din høyre hånd og svar meg!
Gud har talt i sin hellighet: Jeg vil juble, jeg vil dele ut Sikem og måle opp Sukkots dal.
Mitt er Gilead, og mitt er Manasse; Efraim er et vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; rop i triumf over meg, Filisterland!
Hvem vil føre meg til festningsbyen? Hvem leder meg til Edom?
Er det ikke du, Gud, som har forkastet oss, og som ikke drar ut, Gud, med våre hærer?
Gi oss hjelp mot fienden, for menneskers hjelp er tomhet.
I Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender.