Til sangmesteren, til Jedutun. En salme av David.
Jeg sa: «Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil vokte min munn med munnkurv så lenge den ugudelige er foran meg.»
Jeg ble stum og stille, jeg tidde selv fra det gode, og min smerte ble opprørt.
Mitt hjerte ble hett i mitt indre, ved min grubling brant en ild; jeg talte med min tunge.
Herre, la meg få vite min ende og målet på mine dager, hva det er; la meg få vite hvor forgjengelig jeg er.
Se, som håndsbredder har du satt mine dager, og min levetid er som intet for deg. Sannelig, bare et pust er ethvert menneske, selv når det står fast. Sela.
Bare som et skyggebilde vandrer mannen; bare som et pust uroer de seg. Han dynger opp, men vet ikke hvem som skal sanke dem inn.
Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg.
Fri meg fra alle mine overtredelser, gjør meg ikke til spott for dåren!
Jeg tier, jeg åpner ikke min munn, for du har gjort det.
Ta bort din plage fra meg! Ved din hånds slag er jeg fortært.
Når du tukter en mann med refsing for misgjerning, tærer du bort hans prakt som en møll. Sannelig, hvert menneske er bare et pust. Sela.
Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop; ti ikke til mine tårer! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest som alle mine fedre.
Se bort fra meg, så jeg kan få ny styrke, før jeg går bort og ikke er mer.