En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, lytt til mitt klagerop, vend øret til min bønn fra lepper uten svik!
La min rett gå ut fra ditt åsyn, la dine øyne se det som er rett.
Du har prøvd mitt hjerte, du har gjestet det om natten; du har lutret meg, og du finner intet. Jeg har besluttet at min munn ikke skal overtre.
Mot menneskers gjerninger har jeg ved dine leppers ord voktet meg for voldsmannens stier.
Mine skritt holdt fast ved dine stier, mine føtter vaklet ikke.
Jeg roper til deg, for du svarer meg, Gud! Bøy ditt øre til meg, hør mitt ord!
Vis din underfulle miskunn, du som med din høyre hånd frelser dem som søker tilflukt fra sine motstandere.
Vokt meg som øyesteinen, skjul meg under dine vingers skygge,
for de ugudelige som herjer meg, mine dødsfiender som omringer meg.
Sitt fete hjerte har de lukket; med sin munn taler de i hovmod.
Hvor vi går, omringer de oss nå; de retter sine øyne på å felle oss til jorden.
Han ligner en løve som lengter etter å rive i stykker, og en ungløve som sitter i skjul.
Reis deg, Herre, gå imot ham, tving ham i kne; frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,
fra mennene med din hånd, Herre, fra denne verdens menn, som har sin del i livet; du fyller deres buk med din skatt, de er mette av sønner og etterlater sin overflod til sine små.
Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn; når jeg våkner, skal jeg mettes av din skikkelse.