Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke; min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,
at jeg har en stor sorg og en uavlatelig smerte i mitt hjerte.
For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet.
De som er israelitter, dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.
Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle, velsignet i evighet. Amen.
Men det er ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel, er Israel.
Heller ikke er alle barn fordi de er Abrahams ætt, men: «I Isak skal en ætt kalles for deg.»
Det vil si: Det er ikke kjødets barn som er Guds barn, men løftets barn regnes som ætt.
For dette er et løftes ord: Ved denne tid vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.
Og ikke bare det, men også Rebekka, som hadde unnfanget med én, Isak, vår far.
For da de ennå ikke var født og heller ikke hadde gjort noe godt eller ondt – for at Guds forsett etter utvelgelse skulle stå fast, ikke av gjerninger, men av ham som kaller –
da ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.»
Som det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
Hva skal vi da si? Er det vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!
For til Moses sier han: Jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg viser barmhjertighet mot, og forbarme meg over den jeg forbarmer meg over.
Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som forbarmer seg.
For Skriften sier til Farao: «Nettopp til dette oppreiste jeg deg, for at jeg skulle vise min makt på deg, og for at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden.»
Altså forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil.
Du vil da si til meg: Hvorfor klandrer han da ennå? For hvem står imot hans vilje?
Men hvem er da du, menneske, som går i rette med Gud? Vil vel det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor gjorde du meg slik?»
Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av den samme massen kan lage det ene karet til ære og det andre til vanære?
Men hva om Gud, enda han ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, med stor langmodighet bar over med vredens kar, som var beredt til undergang,
og for at han kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over barmhjertighetens kar, som han på forhånd hadde beredt til herlighet?
Dem som han også har kalt, nemlig oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger.
Som han også sier hos Hosea: Jeg vil kalle det som ikke er mitt folk, mitt folk, og henne som ikke er elsket, min elskede.
Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds sønner.
Men Jesaja roper ut over Israel: Om enn tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare levningen bli frelst.
For sitt ord skal Herren fullføre og forkorte i rettferdighet; for et forkortet ord skal Herren utføre på jorden.
Og som Jesaja har forutsagt: Hadde ikke Herren Sebaot etterlatt oss en ætt, da var vi blitt som Sodoma, og vi var blitt lik Gomorra.
Hva skal vi da si? At hedninger som ikke jaget etter rettferdighet, har vunnet rettferdighet, men da den rettferdighet som er av tro.
Men Israel, som jaget etter rettferdighetens lov, nådde ikke fram til rettferdighetens lov.
Hvorfor? Fordi det ikke var av tro, men som av lovgjerninger. For de støtte an mot snublesteinen.
Som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe, og hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.