Derfor, da vi har denne tjenesten, ettersom vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.
Men vi har sagt oss løs fra skammens skjulte ting; vi vandrer ikke i list og forfalsker heller ikke Guds ord, men ved sannhetens åpenbaring anbefaler vi oss selv til ethvert menneskes samvittighet for Guds åsyn.
Men om også vårt evangelium er skjult, så er det skjult blant dem som går fortapt.
Hos dem har denne tidsalders gud blindet de vantros sinn, for at ikke lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, skal skinne for dem.
For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, og oss selv som deres tjenere for Jesu skyld.
For Gud, som sa: «Lys skal skinne fram ut av mørket», han har lyst i våre hjerter for å gi lyset fra kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt.
Men vi har denne skatten i leirkar, for at den overveldende kraften skal være fra Gud og ikke fra oss.
Vi blir trengt på alle måter, men ikke stengt inne; vi er rådville, men ikke fortvilet.
Forfulgt, men ikke forlatt; slått ned, men ikke tilintetgjort.
Alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.
For vi som lever, overgis alltid til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.
Således er døden virksom i oss, men livet i dere.
Men da vi har den samme troens Ånd, etter det som står skrevet: «Jeg trodde, derfor talte jeg», så tror også vi, og derfor taler vi også.
Vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, også skal reise oss opp ved Jesus og stille oss fram sammen med dere.
For alt skjer for deres skyld, for at nåden, etter som den øker gjennom de mange, skal få takksigelsen til å overstrømme til Guds ære.
Derfor taper vi ikke motet. Men selv om vårt ytre menneske tæres bort, fornyes det indre likevel dag for dag.
For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig vekt av herlighet i overmål på overmål.
Vi retter ikke blikket mot det synlige, men mot det usynlige. For det synlige er timelig, men det usynlige er evig.