Men alle tollerne og synderne nærmet seg ham for å høre ham.
Og fariseerne og de skriftlærde murret og sa: «Denne tar imot syndere og spiser med dem.»
Da talte han denne lignelsen til dem og sa:
Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer og mister én av dem, forlater ikke de nittini i ødemarken og går etter den tapte til han finner den?
Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine med glede.
Og når han kommer hjem, kaller han sammen sine venner og naboer og sier til dem: «Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min som var tapt.»
Jeg sier dere: Slik blir det glede i himmelen over én synder som omvender seg, mer enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller hvilken kvinne som har ti drakmer, om hun mister én drakme, tenner ikke en lampe og feier huset og leter nøye til hun finner den?
Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninnene og nabokvinnene og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet drakmen som jeg hadde mistet.»
Slik, sier jeg dere, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender seg.
Og han sa: «En mann hadde to sønner.»
Og den yngste av dem sa til faren: «Far, gi meg den delen av formuen som tilfaller meg.» Og han delte eiendommen mellom dem.
Og ikke mange dager etter samlet den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte, og der ødslet han bort formuen sin ved å leve utsvevende.
Men da han hadde brukt opp alt, ble det en svær hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød.
Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
Og han lengtet etter å fylle magen sin med de skolmene som svinene åt, og ingen ga ham noe.
Men da kom han til seg selv og sa: «Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, mens jeg omkommer av sult!»
Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg,
og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn; gjør meg som en av dine leiekarer.
Og han reiste seg og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham og fikk inderlig medfølelse, og han løp til, falt ham om halsen og kysset ham.
Men sønnen sa til ham: «Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.»
Men faren sa til tjenerne sine: «Hent fram den beste kledningen og kle ham i den, og gi ham en ring på hånden og sko på føttene.»
Og hent gjøkalven og slakt den, og la oss spise og glede oss!
For denne sønnen min var død og er blitt levende igjen, han var tapt og er funnet. Og de begynte å glede seg.
Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han kom og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
Og han kalte en av tjenerne til seg og spurte hva dette var.
Men han sa til ham: «Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.»
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren hans gikk da ut og ba ham.
Men han svarte og sa til faren: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg overtrådt ditt bud, og meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
Men da denne sønnen din kom, han som har fortært din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!
Men han sa til ham: «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.»
Men vi burde fryde og glede oss, for denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.