Folket klaget ondt i Herrens ører. Da Herren hørte det, flammet hans vrede opp. Herrens ild brant blant dem og fortærte utkanten av leiren.
Da ropte folket til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden la seg.
Og han kalte det stedet Tabera, fordi Herrens ild brant blant dem.
Men den sammenløpne hopen som var midt iblant dem, ble grepet av et sterkt begjær. Da begynte også Israels barn igjen å gråte, og de sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»
Vi minnes fisken som vi spiste i Egypt for intet, agurkene, melonene, purren, løken og hvitløken.
Men nå er vår sjel uttørket; her er ingenting, våre øyne ser ikke annet enn mannaen.
Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium.
Folket gikk omkring og sanket den. De malte den på håndkvern eller støtte den i morter, kokte den i gryte og laget kaker av den. Smaken av den var som smaken av oljekake.
Når duggen falt ned over leiren om natten, falt mannaen ned på den.
Og Moses hørte folket gråte, slekt for slekt, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herrens vrede sterkt opptent, og i Moses' øyne var det ille.
Da sa Moses til Herren: «Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?»
Har jeg unnfanget hele dette folket, eller har jeg født det, siden du sier til meg: «Bær det i din favn, slik en fosterfar bærer et diebarn, til det landet du med ed lovet dets fedre»?
Hvor skal jeg ta kjøtt fra for å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: «Gi oss kjøtt, så vi kan ete!»
Jeg makter ikke alene å bære hele dette folket, for det er meg for tungt.
Hvis du vil gjøre slik mot meg, så drep meg heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så jeg slipper å se min ulykke.
Da sa Herren til Moses: Samle for meg sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og ta dem med til møteteltet, og la dem stille seg der sammen med deg.
Så vil jeg komme ned og tale med deg der, og jeg vil ta av den ånden som er over deg og legge den på dem, så de kan bære folkets byrde sammen med deg, og du ikke skal bære den alene.
Og til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, så skal dere spise kjøtt. For dere har grått i Herrens ører og sagt: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt!» Derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.
Ikke én dag skal dere spise det, og ikke to dager, og ikke fem dager, og ikke ti dager, og ikke tjue dager,
men en hel måned, helt til det kommer ut av neseborene deres og blir til avsky for dere, fordi dere har forkastet Herren, som er midt iblant dere, og har grått for hans ansikt og sagt: «Hvorfor dro vi i det hele tatt ut av Egypt?»
Da sa Moses: «Seks hundre tusen mann til fots er det folket jeg er midt iblant, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned!»
Skal det slaktes småfe og storfe til dem, så det blir nok til dem? Eller skal alle fiskene i havet samles sammen til dem, så det blir nok til dem?
Da sa Herren til Moses: «Er Herrens hånd for kort? Nå skal du se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.»
Så gikk Moses ut og talte Herrens ord til folket. Han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem opp rundt om teltet.
Da steg Herren ned i skyen og talte til ham. Han tok av den ånden som var over ham, og la den på de sytti eldste. Og da ånden hvilte over dem, profeterte de, men de gjorde det ikke siden.
Men to menn var blitt igjen i leiren; den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden hvilte over dem, for de var blant de oppskrevne, men de hadde ikke gått ut til teltet; og de profeterte i leiren.
Da løp gutten og meldte det til Moses og sa: «Eldad og Medad profeterer i leiren.»
Da svarte Josva, Nuns sønn, Moses' tjener fra sin ungdom av, og sa: «Min herre Moses, stans dem!»
Men Moses sa til ham: «Er du nidkjær for min skyld? Gid hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville legge sin Ånd over dem!»
Så trakk Moses seg tilbake til leiren, han og Israels eldste.
Da fór en vind ut fra Herren; den førte vaktler med seg fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise til den ene siden og en dagsreise til den andre siden rundt om leiren, og omkring to alen over jorden.
Da reiste folket seg og sanket vaktlene hele den dagen og hele natten og hele den neste dagen. Den som sanket minst, sanket ti homer. Og de bredte dem vidt ut rundt omkring leiren.
Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var fortært, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo folket med en meget stor plage.
Og de kalte det stedet Kibrot-Hattaava, for der begravde de folket som hadde vært lystne.
Fra Kibrot-Hattaava brøt folket opp til Haserot, og de ble i Haserot.