La oss derfor frykte at, mens et løfte om å komme inn til hans hvile ennå gjenstår, noen av dere skal synes å ha blitt liggende etter.
For også vi har fått det glade budskap forkynt, likesom de. Men ordet de hørte, gagnet dem ikke, fordi de ikke ved troen var forent med dem som hørte.
For vi går inn til hvilen, vi som har trodd, slik han har sagt: «Som jeg sverget i min vrede: Sannelig skal de ikke komme inn til min hvile», enda gjerningene var fullført fra verdens grunnleggelse.
For han har et sted sagt slik om den sjuende dagen: «Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.»
Og på dette stedet igjen: «De skal aldri komme inn til min hvile.»
Siden det altså står igjen at noen skal gå inn til den, og de som først fikk det glade budskap forkynt, ikke kom inn på grunn av ulydighet,
atter fastsetter han en dag, «i dag», idet han sier gjennom David etter så lang tid, slik det er sagt: «I dag, om dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter.»
For dersom Josva hadde ført dem til hvile, ville han ikke senere ha talt om en annen dag.
Altså gjenstår det en sabbatshvile for Guds folk.
For den som er kommet inn til hans hvile, har også han hvilt fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine egne.
La oss derfor gjøre oss flid for å komme inn i den hvilen, så ingen faller etter det samme eksempelet på ulydighet.
For Guds ord er levende og kraftig, og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det skiller sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og hensikter.
Og ingen skapning er skjult for hans åsyn, men alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap overfor.
Siden vi da har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.
For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medfølelse med våre svakheter, men en som er blitt fristet i alt i likhet med oss, men uten synd.
La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i rette tid.