Og da de var berget, fikk de vite at øya kalles Malta.
De innfødte viste oss en uvanlig menneskekjærlighet. De tente et bål og tok imot oss alle på grunn av regnet som hadde satt inn, og på grunn av kulden.
Men da Paulus hadde sanket sammen en mengde tørre kvister og lagt dem på bålet, krøp en hoggorm ut på grunn av heten og bet seg fast i hånden hans.
Da de innfødte så dyret henge fra hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er sannelig en morder, som Rettferdigheten ikke har latt leve, enda han ble berget fra havet.»
Men han ristet dyret av seg og inn i ilden, og led ikke noe ondt.
De ventet at han skulle hovne opp eller brått falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke skjedde ham noe uvanlig, skiftet de mening og sa at han var en gud.
Men i området omkring dette stedet hadde øyas fremste mann, ved navn Publius, noen eiendommer. Han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager.
Det skjedde at Publius’ far lå syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham og ba, la hendene på ham og helbredet ham.
Da dette så hadde skjedd, kom også de andre på øya som hadde sykdommer, og ble helbredet.
De viste oss også stor ære, og da vi seilte ut, brakte de om bord det vi trengte.
Men etter tre måneder seilte vi av sted med et aleksandrinsk skip som hadde overvintret på øya og hadde Tvillingene til merke.
Og vi la til i Syrakus og ble der i tre dager.
Derfra seilte vi rundt og kom til Regium. Etter én dag blåste det opp sønnavind, og på den andre dagen kom vi til Puteoli.
Der fant vi brødre, og vi ble bedt om å bli hos dem i sju dager. Og slik kom vi til Roma.
Og derfra dro brødrene, som hadde hørt om oss, ut for å møte oss helt til Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så dem, takket han Gud og fattet mot.
Da vi kom til Roma, overga høvedsmannen fangene til høvdingen for livvakten, men Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med soldaten som voktet ham.
Men etter tre dager skjedde det at Paulus kalte sammen de fremste blant jødene. Da de var kommet sammen, sa han til dem: «Menn, brødre! Jeg, som ikke har gjort noe imot folket eller fedrenes skikker, ble overlevert som fange fra Jerusalem i romernes hender.»
Da de hadde forhørt meg, ville de løslate meg, fordi det ikke fantes noen dødssak mot meg.
Men da jødene gjorde innsigelse, ble jeg nødt til å anke til keiseren, dog ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Av denne grunn har jeg altså bedt dere hit for å se dere og tale med dere; for det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken.
Men de sa til ham: «Vi har verken mottatt brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene kommet og meldt eller sagt noe ondt om deg.»
Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener; for om denne sekten er det oss kjent at den blir motsagt overalt.
Da de hadde fastsatt en dag for ham, kom de i større antall til ham i hans herberge. Han la det ut for dem, idet han vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus, både ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til aften.
Og noen lot seg overbevise av det som ble sagt, men andre trodde ikke.
De gikk da fra hverandre i uenighet, etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: «Rettelig talte Den Hellige Ånd gjennom profeten Jesaja til våre fedre:
og sa: Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre, og slett ikke forstå; og dere skal se og se, og slett ikke oppfatte.
For dette folkets hjerte er blitt sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og vende om, så jeg kan helbrede dem.
La det derfor være dere vitterlig at Guds frelse er sendt til hedningene; de skal også høre.»
Og da han hadde sagt dette, gikk jødene bort, og de hadde et stort ordskifte seg imellom.
Men Paulus ble boende to hele år i sin egen leide bolig, og han tok imot alle som kom inn til ham.
Han forkynte Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus med all frimodighet, uten hindring.