Han kom da til Derbe og Lystra, og se, der var det en disippel ved navn Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne og en gresk far.
Han fikk godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium.
Ham ville Paulus ha med seg på reisen, og han tok og omskar ham for de jødenes skyld som var på de stedene; for alle visste at faren hans var greker.
Mens de dro gjennom byene, overleverte de dem de bestemmelsene som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem, for at de skulle holde dem.
Så ble da menighetene styrket i troen og vokste i antall for hver dag.
De dro så gjennom Frygia og det galatiske landet, da de var blitt hindret av Den Hellige Ånd i å tale ordet i Asia.
Da de kom mot Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Ånden tillot dem det ikke.
De dro da forbi Mysia og kom ned til Troas.
Og et syn viste seg for Paulus om natten: En mann fra Makedonia sto der og ba ham og sa: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»
Da han hadde sett synet, søkte vi straks å dra over til Makedonia, for vi skjønte at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.
Vi la da ut fra Troas og seilte rett til Samotrake, og dagen etter til Neapolis.
Og derfra til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia, en romersk koloni. I denne byen ble vi værende noen dager.
På sabbatsdagen gikk vi utenfor byen til en elv, der det var vanlig å be, og vi satte oss og talte til kvinnene som var kommet sammen.
Og en kvinne ved navn Lydia, en purpurhandlerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud, hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte til å gi akt på det som ble talt av Paulus.
Da hun og hennes hus var blitt døpt, ba hun oss og sa: «Dersom dere anser meg for å være tro mot Herren, så kom inn i mitt hus og bli der!» Og hun nødde oss.
Men det skjedde da vi var på vei til bønnestedet, at vi møtte en slavekvinne som hadde en spådomsånd, og som skaffet sine herrer stor fortjeneste ved å spå.
Hun fulgte etter Paulus og oss og ropte og sa: «Disse menneskene er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner oss veien til frelse.»
Dette gjorde hun i mange dager. Da ble Paulus oppbrakt, vendte seg om og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne!» Og den fór ut i samme stund.
Men da herrene hennes så at deres håp om fortjeneste var ute, grep de Paulus og Silas og slepte dem til torget, fram for myndighetene.
Og de førte dem fram for styresmennene og sa: «Disse mennene skaper stor uro i byen vår; de er jøder,
og de forkynner skikker som det ikke er tillatt for oss å ta imot eller praktisere, vi som er romere.»
Folkemengden reiste seg også mot dem, og styresmennene rev klærne av dem og befalte at de skulle slås med kjepper.
Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og befalte fangevokteren å vokte dem godt.
Da han hadde fått en slik befaling, kastet han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken.
Men ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem.
Men plutselig kom det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller rystet, og straks ble alle dørene åpnet, og alles lenker løsnet.
Fangevokteren våknet, og da han så at fengselets dører sto åpne, trakk han et sverd og ville ta livet av seg, for han trodde at fangene hadde rømt.
Men Paulus ropte med høy røst og sa: «Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her!»
Da ba han om lys og sprang inn, og skjelvende falt han ned for Paulus og Silas.
Og han førte dem utenfor og sa: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?»
Men de sa: «Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.»
Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i huset hans.
Og han tok dem med seg i den samme timen på natten og vasket sårene deres, og straks ble han døpt, han selv og alle hans.
Så førte han dem opp i huset sitt og dekket bord for dem, og han frydet seg med hele sitt hus over å ha kommet til tro på Gud.
Da det ble dag, sendte styresmennene rettsbetjentene og sa: «Løslat de mennene!»
Fangevokteren fortalte da disse ordene til Paulus: «Styresmennene har sendt bud om at dere skal løslates. Gå derfor nå ut og dra bort i fred!»
Men Paulus sa til dem: «De har pisket oss offentlig uten dom, oss som er romerske borgere, og kastet oss i fengsel, og nå kaster de oss ut i hemmelighet? Nei, la dem selv komme og føre oss ut!»
Rettsbetjentene meldte disse ordene til styresmennene, og de ble redde da de hørte at de var romere.
De kom og talte vennlig til dem, førte dem ut og ba dem forlate byen.
Så gikk de ut av fengselet og inn til Lydia. Da de hadde sett brødrene, oppmuntret de dem og dro av sted.