I Davids dager var det hungersnød i tre år, år etter år. Da søkte David Herrens åsyn, og Herren sa: «Det hviler blodskyld på Saul og hans hus, fordi han drepte gibeonittene.»
Da kalte kongen gibeonittene til seg og talte til dem. Gibeonittene var ikke av Israels barn, men en rest av amorittene. Og Israels barn hadde svoret dem en ed, men Saul søkte å slå dem i hjel i sin nidkjærhet for Israels barn og Juda.
David sa til gibeonittene: «Hva skal jeg gjøre for dere, og med hva skal jeg gjøre soning, så dere velsigner Herrens arv?»
Gibeonittene sa til ham: «Vi krever ikke sølv eller gull av Saul og hans hus, og vi har ikke rett til å drepe noen mann i Israel.» Da sa han: «Hva sier dere at jeg skal gjøre for dere?»
De sa til kongen: «Den mannen som ødela oss og som planla å utrydde oss, så vi ikke lenger skulle ha tilhold innenfor hele Israels grenser –
La sju menn av hans sønner bli utlevert til oss, så vil vi henge dem opp for Herren i Sauls Gibea, Herrens utvalgte.» Da sa kongen: «Jeg skal gi dem.»
Men kongen skånet Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, på grunn av eden ved Herren som var mellom dem – mellom David og Jonatan, Sauls sønn.
Kongen tok de to sønnene som Rispa, datter av Ajja, hadde fått med Saul, Armoni og Mefibosjet, og de fem sønnene som Mikal, datter av Saul, hadde fått med Adriel, sønn av meholatitten Barsillai.
Han overga dem i gibeonittenes hender, og de hengte dem opp på fjellet for Herrens åsyn. De falt alle sju sammen; de ble drept i de første dagene av høsten, ved begynnelsen av bygghøsten.
Rispa, datter av Ajja, tok sekkestrie og bredte den ut for seg på klippen, fra begynnelsen av kornhøsten til det strømmet vann over dem fra himmelen. Hun lot ikke himmelens fugler få hvile på dem om dagen, og heller ikke markens dyr om natten.
Det ble fortalt David hva Rispa, datter av Ajja, Sauls medhustru, hadde gjort.
Da gikk David og hentet beina til Saul og beina til hans sønn Jonatan fra borgerne i Jabesj i Gilead, som hadde stjålet dem fra torget i Bet-Sjean, der filisterne hadde hengt dem opp den dagen filisterne slo Saul på Gilboa.
Og han førte benene til Saul og benene til hans sønn Jonatan opp derfra, og de samlet sammen benene til dem som var blitt hengt.
Og de begravde benene til Saul og hans sønn Jonatan i Benjamins land, i Sela, i hans far Kisjs grav. De gjorde alt det kongen hadde befalt, og etter dette lot Gud seg bønnhøre for landet.
Det ble atter krig mellom filisterne og Israel. David dro ned, og tjenerne hans med ham, og de kjempet mot filisterne. Og David ble trett.
Og Jisjbi-Benob, som var en av etterkommerne til Rafa – vekten av lansen hans var tre hundre sjekel bronse, og han var omgjordet med et nytt sverd – han tenkte å slå David i hjel.
Men Abisjai, Serujas sønn, kom ham til hjelp og slo filisteren og drepte ham. Da svor Davids menn til ham og sa: «Du skal ikke lenger dra ut med oss i strid, så du ikke slukker Israels lampe.»
Etter dette kom det igjen til krig med filisterne ved Gob. Da slo husjitten Sibbekai Saf, som var av Rafas ætt.
Det ble igjen krig med filisterne ved Gob. Da felte betlehemitten Elhanan, sønn av Jaare-Oregim, gittitten Goliat. Spydskaftet hans var som en vevbom.
Igjen ble det krig ved Gat. Der var det en storvokst mann med seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire i tallet; også han var født av Rafa.
Han hånte Israel, men Jonatan, sønn av Davids bror Sjimea, slo ham i hjel.
Disse fire ble født til Rafa i Gat, og de falt for Davids hånd og for hans tjeneres hånd.