Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud! Jeg har plukket min myrra med min balsam, jeg har spist min honningkake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner, drikk og bli beruset, dere elskede!
Jeg sover, men mitt hjerte våker. Hør, min elskede banker på: «Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, min fullkomne! For mitt hode er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper.»
Jeg har tatt av meg min kjortel, hvordan skal jeg ta den på igjen? Jeg har vasket mine føtter, hvordan skal jeg skitne dem til?
Min elskede rakte sin hånd inn gjennom gluggen, og mitt indre bruste for ham.
Jeg sto opp for å åpne for min elskede, og mine hender dryppet av myrra, mine fingre av flytende myrra over låsens håndtak.
Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort og gått sin vei. Min sjel gikk ut av meg da han talte. Jeg søkte ham, men fant ham ikke; jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.
Vekterne som gikk sine runder i byen, fant meg; de slo meg, de såret meg; de tok sløret mitt fra meg, vekterne på murene.
Jeg besverger dere, Jerusalems døtre: Om dere finner min elskede, hva skal dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
Hva er din elskede framfor andre elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede framfor andre elskede, siden du besverger oss slik?
Min elskede er strålende og rød, utmerket blant ti tusen.
Hans hode er det fineste gull; hans lokker er bølgende, svarte som ravnen.
Hans øyne er som duer ved vannstrømmer, de bader i melk og sitter i sin innfatning.
Kinnene hans er som balsambed, tårn av krydderurter; leppene hans er liljer, de drypper av flytende myrra.
Hendene hans er staver av gull, fylt med krysolitt; midjen hans er et kunstverk av elfenben, besatt med safirer.
Hans legger er marmorsøyler, grunnfestet på sokler av rent gull. Hans skikkelse er som Libanon, utsøkt som sedertrærne.
Hans gane er sødme, og alt ved ham er liflighet. Slik er min elskede, og slik er min venn, dere Jerusalems døtre!