En bønn av Moses, Guds mann. Herre, du har vært vår bolig fra slekt til slekt.
Før fjellene ble født, og du frembrakte jorden og verden, fra evighet til evighet er du, Gud.
Du vender mennesket tilbake til støv og sier: «Vend tilbake, menneskebarn!»
For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, og som en vakt om natten.
Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som gress som spirer.
Om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen skjæres det ned og tørker inn.
For vi går til grunne ved din vrede, og ved din harme blir vi forferdet.
Du har satt våre misgjerninger foran deg, våre skjulte synder i ditt ansikts lys.
For alle våre dager svinner hen i din vrede; vi ender våre år som et sukk.
Våre leveår er sytti år, og om styrken er stor, åtti år. Deres stolthet er møye og tomhet, for det går hurtig over, og vi flyr av sted.
Hvem kjenner din vredes styrke, og din harme, slik frykten for deg krever?
Lær oss å telle våre dager, så vi kan vinne et hjerte av visdom.
Vend om, Herre! Hvor lenge? Og forbarm deg over dine tjenere!
Mett oss om morgenen med din miskunn, så vi kan juble og glede oss alle våre dager.
Gled oss så mange dager som du har ydmyket oss, så mange år som vi har sett ulykke.
La din gjerning vise seg for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
Og la Herren vår Guds ynde være over oss; og befest våre henders verk for oss, ja, våre henders verk, befest det!