Til sangmesteren. For Jedutun. Av Asaf. En salme.
Min røst er til Gud, og jeg roper; min røst er til Gud, og han vender øret til meg.
På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett. Min sjel nekter å la seg trøste.
Jeg minnes Gud og sukker; jeg grubler, og min ånd vansmekter. Sela.
Du holder mine øyelokk åpne; jeg er urolig og taler ikke.
Jeg tenker på fordums dager, på svunne tiders år.
Jeg vil minnes mitt strengespill om natten; med mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.
Vil Herren forkaste for evig, og ikke lenger vise velvilje?
Er det for evig ute med hans miskunn? Har hans ord tatt slutt for alle slekter?
Har Gud glemt å være nådig? Eller har han i vrede lukket sin barmhjertighet? Sela.
Jeg sa: Dette er min lidelse, Den Høyestes høyre hånds år.
Jeg vil minnes Herrens gjerninger, ja, jeg vil minnes dine under fra fordums tid.
Jeg vil grunne på alt ditt verk, og om dine gjerninger vil jeg tale.
Gud, din vei er i hellighet; hvem er en gud så stor som Gud?
Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blant folkene.
Du løste ut ditt folk med din arm, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
Vannene så deg, Gud, vannene så deg, de bevet; ja, dypene skalv.
Skyene utøste vann, himlene lot sin røst lyde, ja, dine piler fór hit og dit.
Din tordens røst lød i virvelvinden, lynene lyste opp jorderiket; jorden bevet og skalv.
Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.
Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.