En læresalme av Asaf. Hvorfor har du, Gud, forkastet oss for evig? Hvorfor ryker din vrede mot hjorden på ditt beite?
Kom i hu din menighet, som du vant deg i fordums tid, som du løste ut til å være din arvs stamme, dette Sions berg, hvor du har tatt bolig.
Løft dine skritt til de evige ruiner! Alt har fienden ødelagt i helligdommen.
Dine motstandere brølte midt i ditt samlingssted; de satte opp sine tegn som tegn.
Det så ut som når man løfter økser opp i skogens tykning.
Og nå slår de alle dens utskjæringer i stykker med øks og slegger.
De satte din helligdom i brann; til jorden vanhelliget de ditt navns bolig.
De sa i sitt hjerte: «La oss knuse dem alle sammen!» De brente alle Guds forsamlingssteder i landet.
Våre tegn ser vi ikke; det er ikke lenger noen profet, og ingen hos oss vet hvor lenge.
Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, skal fienden forakte ditt navn for evig?
Hvorfor drar du din hånd tilbake, din høyre hånd? Ta den ut av din barm og gjør slutt!
Men Gud er min konge fra fordums tid, han som virker frelse midt på jorden.
Du kløvde havet med din styrke, du knuste sjøuhyrenes hoder på vannene.
Du knuste Leviatans hoder, du ga ham til føde for ørkenens folk.
Du kløvde kilde og bekk, du tørket ut evigrennende elver.
Din er dagen, din er også natten; du har beredt lyset og solen.
Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter – du har formet dem.
Kom i hu dette: Fienden har hånet Herren, og et dåraktig folk har foraktet ditt navn.
Gi ikke villdyret din turteldues sjel, glem ikke dine elendiges liv for evig.
Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av voldens boliger.
La ikke den undertrykte vende tilbake med skam; la den arme og den fattige prise ditt navn.
Reis deg, Gud, før din sak! Kom i hu hvordan dåren håner deg hele dagen.
Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes larm, som alltid stiger opp.