Til sangmesteren. Etter «Den stumme due i det fjerne». En miktam av David, da filisterne grep ham i Gat.
Vær meg nådig, Gud! For mennesker vil sluke meg; hele dagen kjemper de og trenger meg.
Mine fiender søker å oppsluke meg hele dagen, for mange strider mot meg i overmot.
Den dagen jeg frykter, setter jeg min lit til deg.
I Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva kan kjød gjøre meg?
Hele dagen forvrenger de mine ord; alle deres tanker er imot meg til det onde.
De slår seg sammen, de ligger på lur, de vokter mine skritt, slik de har ventet på mitt liv.
Skal de unnslippe tross sin ondskap? Kast folkene ned i vrede, Gud!
Mine flukter har du talt; legg mine tårer i din flaske. Står de ikke i din bok?
Da skal mine fiender vike tilbake den dagen jeg roper; dette vet jeg, at Gud er for meg.
Ved Gud priser jeg ordet; ved Herren priser jeg ordet.
Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva kan et menneske gjøre meg?
På meg, Gud, hviler løfter til deg; jeg vil bære fram takkoffer til deg.
For du har fridd min sjel fra døden, ja, mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds ansikt i livets lys.