Til sangmesteren. En læresalme av Korahs sønner.
Som en hjort lengter etter vannbekker, slik lengter min sjel etter deg, Gud.
Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?
Mine tårer har vært min mat dag og natt, mens de hele dagen sier til meg: «Hvor er din Gud?»
Dette vil jeg minnes, og øse ut min sjel i meg: hvordan jeg dro fram i skaren og ledet dem til Guds hus med jubelrop og takkesang, en høytidsskare.
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor bruser du i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham for frelse fra hans åsyn.
Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor minnes jeg deg fra Jordans land og Hermons høyder, fra fjellet Misar.
Dyp roper til dyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og bølger har gått over meg.
Om dagen befaler Herren sin miskunn, og om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende under fiendens undertrykkelse?
Med knusing i mine bein håner mine motstandere meg, idet de sier til meg hele dagen: «Hvor er din Gud?»
Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og hvorfor bruser du i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.