En salme av David. Til påminnelse.
Herre, refs meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din harme!
For dine piler har trengt inn i meg, og din hånd har falt tungt på meg.
Det er intet friskt i mitt kjød på grunn av din vrede, det er ingen fred i mine bein på grunn av min synd.
For mine misgjerninger har gått over mitt hode; som en tung byrde er de meg for tunge.
Mine sår stinker, de råtner på grunn av min dårskap.
Jeg er kroket, aldeles nedbøyd; hele dagen går jeg i sørgeklær.
For mine lender er fulle av brann, og det er intet friskt i mitt kjød.
Jeg er lammet og aldeles knust, jeg skriker av mitt hjertes stønnen.
Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for deg.
Mitt hjerte hamrer, min kraft har forlatt meg, og mine øynes lys – selv det er borte fra meg.
Mine kjære og mine venner holder seg på avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte.
De som står meg etter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang; hele dagen pønser de på svik.
Men jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum som ikke åpner sin munn.
Jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motmæle i sin munn.
For til deg, Herre, står mitt håp; du vil svare, Herre, min Gud.
For jeg sa: La dem ikke glede seg over meg; når min fot vakler, opphøyer de seg over meg.
For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid foran meg.
For jeg bekjenner min misgjerning, jeg engstes over min synd.
Og mine fiender lever og er mektige; mange er de som hater meg uten grunn.
Og de som gjengjelder ondt for godt, står meg imot fordi jeg jager etter det gode.
Forlat meg ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt fra meg!
Skynd deg til min hjelp, Herre, min frelse!