Men det stod også fram falske profeter blant folket, slik det også blant dere skal komme falske lærere. De skal i smug føre inn ødeleggende vranglære og endog fornekte den Herre som kjøpte dem, og slik føre en brå undergang over seg selv.
Og mange skal følge dem i deres utskeielser, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet.
Og i sin grådighet skal de utnytte dere med oppdiktede ord. Men dommen over dem har fra gammel tid ikke vært uvirksom, og deres undergang slumrer ikke.
For når Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen (Tartaros) og overga dem til mørkets lenker for å holdes i varetekt til dommen,
og når han ikke sparte den gamle verden, men bevarte Noah, rettferdighetens forkynner, som den åttende, da han førte vannflommen over de ugudeliges verden;
og når han la byene Sodoma og Gomorra i aske og dømte dem til undergang, og satte dem til et advarende eksempel for dem som siden ville leve ugudelig;
og når han fridde ut den rettferdige Lot, som led under de lovløses skamløse ferd
– for denne rettferdige mannen som bodde blant dem, pintes dag etter dag i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerningene han så og hørte –
så vet Herren å fri de gudfryktige ut av prøvelser, men å holde de urettferdige i varetekt under straff til dommens dag,
og særlig dem som følger kjødet i uren lyst og forakter herredømme. Frekke og selvrådige som de er, skjelver de ikke for å spotte høye makter,
mens engler, som er større i styrke og makt, ikke fremfører noen spottende dom mot dem for Herren.
Men disse, som ufornuftige dyr, av naturen født til å fanges og forgå, spotter det de ikke kjenner, og skal også gå til grunne i sitt eget forfall,
og få urettferdighetens lønn. De regner det som en nytelse å fråtse ved høylys dag. De er skamflekker og lyter, og fråtser i sine egne bedrag når de holder gilde med dere.
De har øyne fulle av ekteskapsbrudd og umettelige på synd; de forlokker ubefestede sjeler, og de har et hjerte oppøvd i grådighet. Forbannelsens barn er de!
De har forlatt den rette vei og faret vill; de har fulgt veien til Bileam, Bosors sønn, han som elsket urettferdighetens lønn,
men han ble refset for sin egen overtredelse: et stumt trekkdyr talte med menneskerøst og hindret profetens vanvidd.
Disse er kilder uten vann, skyer som drives av stormvind; for dem er det dypeste mørke bevart til evig tid.
For med skrytende, tomme ord forlokker de – ved kjødets lyster og utskeielser – dem som virkelig har flyktet fra dem som lever i villfarelse.
De lover dem frihet, men selv er de slaver av forfallet. For det en ligger under for, det er en også blitt slave av.
For om de har flyktet fra verdens urenhet ved å ha lært Herren og frelseren Jesus Kristus å kjenne, og så igjen lar seg vikle inn i den og blir overvunnet, da er det siste blitt verre for dem enn det første.
For det hadde vært bedre for dem om de aldri hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så vendte seg bort fra det hellige bud som ble overgitt dem.
Det er gått dem som det sanne ordtaket sier: «Hunden vender tilbake til sitt eget spy», og: «Den vaskede purken velter seg i søla».