På den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg i faste, kledd i sekk og med jord på hodet.
Og Israels ætt skilte seg fra alle de fremmede; de stod fram og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger.
Så reiste de seg på sin plass og leste i Herren deres Guds lovbok en fjerdedel av dagen, og en annen fjerdedel bekjente de og tilba Herren sin Gud.
Og Jesjua, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani trådte opp på levittenes forhøyning og ropte med høy røst til Herren sin Gud.
Og levittene Jesjua og Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja sa: «Stå opp og velsign Herren deres Gud fra evighet til evighet! Må de velsigne ditt herlige navn, som er opphøyet over all velsignelse og pris.»
Du alene er Herren. Du har gjort himlene, himlenes himler og hele deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem. Du holder dem alle i live, og himmelens hær tilber deg.
Du er Herren Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra Ur i Kaldea og ga ham navnet Abraham.
Du fant hans hjerte trofast for ditt åsyn, og du sluttet pakten med ham om å gi hans ætt landet til kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, jebusittene og girgasjittene; og du oppfylte dine ord, for du er rettferdig.
Og du så våre fedres nød i Egypt, og du hørte deres rop ved Sivsjøen.
Du gjorde tegn og under mot Farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land, for du visste at de handlet overmodig mot dem. Slik vant du deg et navn, slik det er på denne dag.
Du kløvde havet foran dem, og de gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Men deres forfølgere kastet du i dypet, som en stein i veldige vann.
I en skysøyle ledet du dem om dagen, og i en ildsøyle om natten, for å lyse for dem på den veien de skulle gå.
Du steg ned på Sinai-fjellet og talte med dem fra himmelen; du ga dem rette dommer og sanne lover, gode forskrifter og bud.
Og din hellige sabbat kunngjorde du dem, og bud, forskrifter og lov bød du dem ved din tjener Moses.
Og brød fra himmelen ga du dem for deres sult, og vann fra klippen lot du komme ut til dem for deres tørst. Og du bød dem å gå inn og ta landet i eie, som du med løftet hånd hadde svoret å gi dem.
Men de, våre fedre, handlet hovmodig og gjorde nakken stiv, og de hørte ikke på dine bud.
De nektet å høre og husket ikke dine undergjerninger som du hadde gjort blant dem. De gjorde nakken stiv og utpekte seg en leder for å vende tilbake til sitt slaveri i sitt opprør. Men du er en tilgivelsens Gud, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og du forlot dem ikke.
Selv da de støpte seg en kalv og sa: «Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt», og de begikk store bespottelser.
Men du, i din store barmhjertighet, forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, for å lede dem på veien, og heller ikke ildsøylen om natten, for å lyse for dem på veien de skulle gå.
Din gode Ånd ga du for å gi dem innsikt, og din manna holdt du ikke tilbake fra deres munn, og vann ga du dem for deres tørst.
I førti år forsørget du dem i ørkenen; de manglet intet. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres hovnet ikke.
Du ga dem riker og folkeslag, og du delte dem ut til hver en kant; de tok i eie Sihons land og landet til kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan.
Og barna deres gjorde du tallrike som himmelens stjerner, og du førte dem inn i det landet du hadde sagt til deres fedre at de skulle gå inn i og ta i eie.
Og barna kom og tok landet i eie. Du kuet landets innbyggere, kanaaneerne, for dem; du ga dem i deres hånd, både deres konger og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville.
De inntok befestede byer og fruktbar jord, og de tok i eie hus som var fulle av alt godt, uthugde sisterner, vingårder, oliventrær og frukttrær i mengde. De spiste og ble mette og fete, og de frydet seg over din store godhet.
Men de ble gjenstridige og gjorde opprør mot deg; de kastet din lov bak sin rygg. De drepte dine profeter, som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg, og de begikk store bespottelser.
Da overga du dem i deres fienders hånd, og de brakte trengsel over dem. Men i deres trengselstid ropte de til deg, og du hørte fra himmelen, og etter din store barmhjertighet ga du dem frelsere som frelste dem fra deres fienders hånd.
Men når de fikk ro, vendte de tilbake til å gjøre det som var ondt for ditt åsyn. Da overlot du dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem. Men når de vendte om og ropte til deg, hørte du fra himmelen og utfridde dem etter din barmhjertighet, gang på gang.
Du vitnet mot dem for å føre dem tilbake til din lov, men de handlet overmodig og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som et menneske lever ved når han gjør etter dem. De vendte en gjenstridig skulder til, gjorde nakken stiv og ville ikke høre.
I mange år bar du over med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter, men de vendte ikke øret til. Og du overga dem i hendene på folkene i landene.
Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke helt ende på dem, og du forlot dem ikke; for du er en nådig og barmhjertig Gud.
Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud, du som holder pakten og miskunnen, la ikke all den trengsel som har rammet oss – våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk – regnes som liten i dine øyne, fra assyrerkongenes dager og helt til denne dag.
Du er rettferdig i alt som er kommet over oss, for du har handlet i trofasthet, men vi har handlet ugudelig.
Våre konger, våre fyrster, våre prester og våre fedre har ikke gjort etter din lov; de har ikke lyttet til dine bud og til dine vitnesbyrd, som du advarte dem med.
Og enda de var i sitt eget rike og i din store godhet som du ga dem, og i det vide og fruktbare landet du la fram for dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
Se, i dag er vi slaver; og landet du ga våre fedre for at de skulle spise dets frukt og dets gode – se, der er vi slaver.
Og dets rike grøde tilfaller de kongene som du har satt over oss på grunn av våre synder. De hersker over våre kropper og vår buskap etter eget behag, og vi er i stor nød.