Akk, hvordan er gullet mørknet, det edle gullet er forandret! Helligdommens steiner ligger utøst på alle gatehjørner.
Sions dyrebare sønner, som ble veid opp mot det fineste gull, hvordan er de blitt regnet som leirkar, et verk av en pottemakers hender!
Selv sjakaler byr fram brystet og gir ungene sine die; mitt folks datter er blitt grusom som strutser i ørkenen.
Diebarnets tunge kleber til ganen av tørst; små barn ber om brød, men ingen bryter det til dem.
De som spiste delikatesser, ligger forkomne på gatene; de som ble oppfostret i skarlagen, favner møkkdynger.
Mitt folks datters misgjerning ble større enn synden i Sodoma, som ble omstyrtet i et øyeblikk uten at hender ble lagt på henne.
Hennes fyrster var renere enn snø, hvitere enn melk; de var rødere i kroppen enn koraller, som safir var deres skikkelse.
Mørkere enn sot er deres utseende, de blir ikke gjenkjent i gatene. Huden kleber til bena, den er blitt tørr som tre.
Bedre var de som ble drept med sverd enn de som ble drept av sult, de som tæres bort, gjennomboret av mangel på markens grøde.
Barmhjertige kvinners hender kokte sine egne barn; de ble til føde for dem da mitt folks datter ble knust.
Herren fullbyrdet sin harme, han utøste sin brennende vrede; han tente en ild i Sion, og den fortærte dens grunnvoller.
Jordens konger og alle som bor i verden, trodde ikke at en motstander og fiende skulle komme inn gjennom Jerusalems porter.
På grunn av hennes profeters synder, hennes presters misgjerninger, de som utøste rettferdiges blod i hennes midte.
De flakket omkring som blinde i gatene, tilsølt med blod, så ingen kunne røre ved klærne deres.
«Vik bort! Uren!» ropte de til dem. «Vik bort, vik bort, rør ikke!» For de flyktet og flakket omkring. Blant folkene sa de: «De skal ikke lenger bo her.»
Herrens åsyn har spredt dem, han vil ikke lenger se til dem. Prestene viste de ikke ære, og mot de gamle viste de ingen nåde.
Ennå tæres våre øyne bort mens vi ser etter hjelp som er forgjeves; i vår speiding har vi speidet etter et folk som ikke kan frelse.
De jaktet på våre skritt, så vi ikke kunne gå i våre gater. Vår ende var nær, våre dager var omme, ja, vår ende var kommet.
Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; på fjellene jaget de oss, i ørkenen lå de på lur etter oss.
Vår livsånde, Herrens salvede, ble fanget i deres fallgroper, han som vi sa om: «I hans skygge skal vi leve blant folkene.»
Fryd deg og gled deg, Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til deg skal begeret komme; du skal bli drukken og blotte deg.
Din misgjerning er til ende, Sions datter; han skal ikke lenger føre deg i eksil. Han hjemsøker din misgjerning, Edoms datter; han avdekker dine synder.