Hvor ensom hun sitter, den folkerike byen! Hun er blitt som en enke; den store blant folkene, fyrstinnen blant provinsene, er blitt underlagt tvangsarbeid.
Sårt gråter hun om natten, og tårene er på hennes kinn. Hun har ingen trøster blant alle sine elskere. Alle hennes venner har sveket henne, de er blitt hennes fiender.
Juda har dratt i landflyktighet etter nød og hard trelldom. Hun bor blant folkene, hun har ikke funnet hvile. Alle hennes forfølgere har innhentet henne i de trange passene.
Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene. Alle hennes porter ligger øde, hennes prester sukker, hennes jomfruer er tynget av sorg, og selv har hun det bittert.
Hennes motstandere er blitt herrer, hennes fiender lever trygt; for Herren har ført sorg over henne for hennes mange overtredelsers skyld. Hennes små barn har gått i fangenskap foran motstanderen.
Fra Sions datter vek all hennes prakt; hennes fyrster ble som hjorter som ikke fant beite, og de gikk uten kraft foran forfølgeren.
Jerusalem minnes sine dager med nød og hjemløshet, alle sine dyrebare skatter som hun hadde fra fordums dager. Da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne, så fiendene henne; de lo av hennes undergang.
Grovt har Jerusalem syndet, derfor er hun blitt til urenhet. Alle som æret henne, forakter henne, for de har sett hennes nakenhet; selv sukker hun og vender seg bort.
Hennes urenhet kleber ved skjørtet; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank på forunderlig vis, og ingen trøster henne. Se min elendighet, Herre, for fienden gjør seg stor!
Fienden har bredt ut sin hånd over alle hennes kostbarheter; for hun så folkeslag komme inn i hennes helligdom, de som du hadde befalt ikke skulle komme inn i din menighet.
Alt hennes folk sukker og søker etter brød; de har gitt sine dyrebarheter for mat for å holde liv i seg. Se, Herre, og gi akt, for jeg er blitt foraktet!
Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi på veien? Se etter og se om det finnes en smerte lik min smerte, den som er påført meg, den Herren har bedrøvet meg med på sin brennende vredes dag.
Fra det høye sendte han ild i mine bein og lot den råde. Han spente ut et nett for mine føtter, han drev meg tilbake. Han gjorde meg øde, syk hele dagen.
Mine overtredelsers åk er bundet fast ved hans hånd; de slynger seg sammen og har steget opp på min nakke. Han har brutt min kraft. Herren har overgitt meg i hendene på dem jeg ikke kan reise meg mot.
Herren har forkastet alle mine mektige menn i min midte; han kalte sammen en høytidsforsamling mot meg for å knuse mine unge menn. Herren har trådt vinpressen over jomfruen, Judas datter.
Over dette gråter jeg; mitt øye, mitt øye strømmer med vann, for langt fra meg er en trøster som kveger min sjel. Mine barn er ødelagt, for fienden har fått overhånd.
Sion strekker ut sine hender, det er ingen som trøster henne. Herren har gitt befaling mot Jakob: Hans fiender er rundt ham. Jerusalem er blitt til urenhet blant dem.
Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør nå, alle folk, og se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn har gått i fangenskap.
Jeg ropte på mine elskere, de svek meg. Mine prester og mine eldste utåndet i byen da de søkte etter mat for å berge livet.
Se, Herre, for jeg er i trengsel! Mine innvoller syder, mitt hjerte vender seg i mitt indre, for jeg har vært svært gjenstridig. Ute har sverdet gjort meg barnløs, inne i huset er det som døden.
De hørte at jeg sukket, det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender hørte om min ulykke; de gledet seg over at du har gjort det. La dagen du har forkynt komme, så de blir som meg.
La all deres ondskap komme for ditt åsyn, og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.