Støt i horn på Sion, og blås alarm på mitt hellige fjell! La alle som bor i landet skjelve, for Herrens dag kommer, for den er nær.
En dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde. Som morgenrøden brer seg over fjellene, kommer et stort og mektig folk. Dets like har aldri vært fra fordums tid, og etter det skal det aldri mer komme noe slikt, gjennom alle slekters år.
Foran det fortærer ild, og bak det flammer en lue. Som Edens hage er landet foran det, og bak det en øde ørken; og ingenting slipper unna det.
Som hester er de å se til, og som ryttere, slik løper de.
Som lyden av stridsvogner hopper de over fjelltoppene, som lyden av en ildslue som fortærer halm, som et mektig folk fylket til strid.
Foran dem skjelver folkeslag, alle ansikter blusser.
Som helter løper de fram, som stridsmenn stiger de opp på muren. Hver mann går sin vei, og de viker ikke av fra sine stier.
Ingen presser sin bror til side, hver mann går sin egen vei. Gjennom våpnene styrter de fram og stanser ikke.
I byen farer de omkring, på muren løper de, i husene stiger de opp, gjennom vinduene kommer de som en tyv.
Foran det skjelver jorden, himmelen bever; sol og måne sortner, og stjernene trekker sin glans tilbake.
Og Herren lar sin røst lyde foran sin hær, for hans leir er overmåte stor, og mektig er den som fullbyrder hans ord. For Herrens dag er stor og overmåte fryktelig, og hvem kan utholde den?
Men selv nå, sier Herren, vend om til meg med hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.
Sønderriv hjertet deres og ikke klærne deres, og vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og han angrer det onde.
Hvem vet? Kanskje han vender om og angrer, og lar en velsignelse bli igjen etter seg – grødeoffer og drikkoffer for Herren deres Gud.
Blås i horn på Sion, helliggjør en faste, utrop en høytidssamling!
Samle folket, helliggjør forsamlingen, kall de eldste sammen, samle barna og dem som dier ved brystet! La brudgommen gå ut av sitt kammer og bruden fra sitt brudekammer.
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: Spar, Herre, ditt folk, og overgi ikke din arv til vanære, så folkeslag får råde over dem! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Da ble Herren nidkjær for sitt land, og han sparte sitt folk.
Og Herren svarte og sa til sitt folk: Se, jeg sender dere korn, most og olje, så dere skal bli mette av det. Jeg vil ikke lenger gjøre dere til spott blant folkene.
Og fienden fra nord vil jeg drive langt bort fra dere og jage ham ut i et tørt og øde land, hans fortropp mot havet i øst og hans baktropp mot havet i vest. Og stanken av ham skal stige opp, og hans motbydelige lukt skal stige opp, for han har gjort store ting.
Frykt ikke, du jord! Juble og gled deg, for Herren har gjort store ting.
Frykt ikke, dere markens dyr! For ødemarkens beitemarker grønnes, treet bærer sin frukt, fikentreet og vintreet gir sin kraft.
Fryd dere, Sions barn, og gled dere i Herren deres Gud! For han har gitt dere læreren til rettferdighet, og han sender regn ned til dere, både høstregn og vårregn, som før.
Treskeplassene skal fylles med korn, og pressekummene skal flyte over av most og olje.
Og jeg skal erstatte dere for de årene som gresshoppen, hopperen, skaveren og gnageren åt – min store hær som jeg sendte mot dere.
Og dere skal spise og bli mette, og prise Herren deres Guds navn, han som har handlet underfullt med dere. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.
Og dere skal kjenne at jeg er midt i Israel, og at jeg er Herren deres Gud, og ingen annen; og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.