Har ikke mennesket en stridstjeneste på jorden, og hans dager som en dagleiers dager?
Som en slave som higer etter skygge, og som en dagarbeider som venter på sin lønn.
Slik har jeg fått måneder med tomhet i arv, og netter med møye er tilmålt meg.
Når jeg legger meg, sier jeg: «Når skal jeg stå opp?» Aftenen drar ut, og jeg mettes av uro helt til daggry.
Mitt kjød er kledd med makk og skorper av jord; min hud stivner og væsker.
Mine dager flyr raskere enn en vevskyttel, og de svinner bort uten håp.
Kom i hu at mitt liv er et pust; aldri mer skal mitt øye se det gode.
Øyet som ser meg, skal ikke lenger se meg; dine øyne ser etter meg, og jeg er ikke mer.
En sky svinner og farer bort; slik stiger den som går ned til dødsriket, ikke opp.
Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
Så vil heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over meg?
Når jeg sier: Min seng skal trøste meg, mitt leie skal bære min klage,
da skremmer du meg med drømmer, og ved syner forferder du meg.
Så min sjel velger kvelning, døden fremfor mine bein.
Jeg vemmes ved det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er et pust.
Hva er et menneske, at du gjør ham så stor og vender ditt hjerte til ham,
at du besøker ham hver morgen og prøver ham hvert øyeblikk?
Hvor lenge vil du ikke vende blikket bort fra meg, ikke slippe meg til jeg får svelget mitt spytt?
Har jeg syndet, hva gjør jeg da mot deg, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til skyteskive for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?
Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min misgjerning? For nå skal jeg legge meg i støvet; du søker meg, og jeg er ikke mer.