Så sluttet disse tre mennene å svare Job, fordi han var rettferdig i sine egne øyne.
Da tentes vreden hos Elihu, sønn av Barakel, busitten, av Rams slekt. Mot Job flammet hans vrede opp, fordi han rettferdiggjorde seg selv fremfor Gud.
Og mot hans tre venner flammet hans vrede opp, fordi de ikke fant noe svar og likevel dømte Job skyldig.
Men Elihu hadde ventet med å tale til Job, for de var eldre enn ham i dager.
Da Elihu så at det ikke var noe svar i de tre mennenes munn, blusset hans vrede opp.
Da tok Elihu, sønn av Barakel, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av dager, og dere er gamle; derfor holdt jeg meg tilbake og fryktet for å legge fram min kunnskap for dere.
Jeg tenkte: «Dager skal tale, og mange år skal kunngjøre visdom.»
Men det er en ånd i mennesket, og Den Allmektiges pust gir dem innsikt.
De store er ikke vise, og de gamle forstår ikke hva som er rett.
Derfor sier jeg: Hør på meg! Også jeg vil kunngjøre min kunnskap.
Se, jeg ventet på deres ord, jeg lyttet etter deres innsikt, mens dere gransket fram ord.
Jeg ga nøye akt på dere, og se, det var ingen av dere som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
Si ikke: «Vi fant visdom; Gud feller ham, ikke et menneske.»
Han har ikke rettet sine ord til meg, og med deres ord vil jeg ikke svare ham.
De er forferdet, de svarer ikke mer; ordene har veket fra dem.
Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de blir stående og ikke svarer mer?
Også jeg vil svare min del; også jeg vil kunngjøre min kunnskap.
For jeg er full av ord, ånden i mitt indre presser meg.
Se, mitt indre er som innestengt vin; som nye skinnsekker vil det revne.
Jeg vil tale, så jeg får luft; jeg vil åpne mine lepper og svare.
La meg ikke ta parti for noen, og ikke smigre noe menneske.
For jeg vet ikke å smigre; ellers ville min skaper snart rykke meg bort.