For sølvet har sin gruve, og gullet et sted der det lutres.
Jern hentes ut av jorden, og stein smeltes til bronse.
Man gjør ende på mørket, og til den ytterste grense gransker man stein i mulm og dødsskygge.
De bryter en sjakt langt fra menneskers bolig; glemt av foten henger de og svinger, fjernt fra mennesker.
Fra jorden kommer det brød, men under den omveltes det som av ild.
Dens steiner er safirens sted, og den har gullstøv.
En sti ingen rovfugl kjenner, og falkens øye har ikke skuet den.
Stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet fram over den.
På flinten legger han sin hånd, han omvelter fjell fra roten.
I klippene hugger han ut ganger, og hver en kostbarhet ser hans øye.
Han demmer for vannårenes drypp og fører det skjulte fram i lyset.
Men visdommen, hvor finnes den? Og hvor er forstandens sted?
Intet menneske kjenner dens verdi, og den finnes ikke i de levendes land.
Dypet sier: «Den er ikke i meg», og havet sier: «Hos meg er den ikke.»
Fint gull kan ikke gis i stedet for den, og sølv kan ikke veies opp som dens pris.
Den kan ikke oppveies med gull fra Ofir, med kostbar onyks og safir.
Gull og glass kan ikke måle seg med den, og den kan ikke byttes mot kar av fint gull.
Koraller og krystall skal ikke engang nevnes; å vinne visdom er mer verd enn perler.
Topas fra Kusj kan ikke måle seg med den; den kan ikke oppveies med det reneste gull.
Men visdommen, hvor kommer den fra? Og hvor er forstandens sted?
Den er dulgt for alle levendes øyne og skjult for himmelens fugler.
Avgrunnen og døden sier: «Med våre ører har vi hørt et rykte om den.»
Gud forstår veien til den, og han vet hvor den har sitt sted.
For han skuer til jordens ender, alt under himmelen ser han.
Da han fastsatte vindens vekt og målte ut vannet etter mål,
da han fastsatte en lov for regnet og en vei for tordenlynet,
da så han den og kunngjorde den, han grunnfestet den og gransket den også.
Og han sa til mennesket: Se, frykt for Herren, det er visdom, og å vike fra det onde er forstand.