Den rettferdige omkommer, og ingen legger det på hjertet; menn av miskunn blir rykket bort, uten at noen forstår at den rettferdige er rykket bort fra det onde.
Han går inn til fred; de hviler på sine leier, han som vandrer rett fram.
Men dere, kom hit, dere sønner av en trollkvinne, avkom av en ekteskapsbryter og en skjøge!
Hvem gjør dere dere lystige over? Mot hvem sperrer dere opp munnen og rekker ut tungen? Er dere ikke overtredelsens barn, løgnens avkom?
Dere som brenner av begjær ved terebintene, under hvert grønt tre, dere som slakter barn i bekkedalene, under klippenes kløfter.
Blant de glatte steinene i dalen er din del; de, ja de er din lodd. Også til dem har du utøst drikkoffer og båret fram grødeoffer. Skulle jeg slå meg til ro med dette?
På et høyt og opphøyd fjell redte du ditt leie; også der steg du opp for å ofre slaktoffer.
Bak døren og dørstolpen satte du ditt minnetegn. For du forlot meg, blottet deg og steg opp; du gjorde ditt leie bredt og sluttet en pakt med dem. Du elsket deres leie, du så deres skam.
Du dro til kongen med olje og mangedoblet dine velluktende salver; du sendte dine sendebud langt av sted og fornedret deg helt ned til dødsriket.
På din lange vei ble du trett, men du sa ikke: «Det er håpløst!» Du fant livskraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.
Hvem var du redd for og fryktet, siden du fór med løgn? Meg kom du ikke i hu, og du la det ikke på hjertet. Er det ikke fordi jeg har vært taus helt fra fordums tid, at du ikke frykter meg?
Jeg vil kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, og de skal ikke gagne deg.
Når du roper, la din samling redde deg! Men vinden skal bære dem alle bort, et pust skal ta dem. Men den som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og eie mitt hellige fjell.
Og det skal sies: Bygg opp, bygg opp, rydd vei! Ta bort hver snublestein fra mitt folks vei!
For så sier den høye og opphøyde, han som bor i evigheten og hvis navn er Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og ydmyk i ånden, for å gi liv til de ydmykes ånd og vekke de knustes hjerte til live.
For ikke til evig tid vil jeg gå i rette, og ikke for alltid vil jeg være vred; for da ville ånden vansmekte for mitt ansikt, og sjelene som jeg har skapt.
For hans grådighets misgjerning ble jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg i harme, men han gikk som en frafallen på sitt hjertes vei.
Hans veier har jeg sett, og jeg vil helbrede ham; jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst.
Jeg skaper leppenes grøde: Fred, fred for den fjerne og den nære, sier Herren, og jeg vil helbrede ham.
Men de ugudelige er som det opprørte havet, for det kan ikke finne ro, og dets vann skyller opp mudder og dynd.
Det er ingen fred, sier min Gud, for de ugudelige.