På den tiden, sier Herren, skal de ta benene til Judas konger og benene til hans fyrster og benene til prestene og benene til profetene og benene til Jerusalems innbyggere ut av gravene deres.
Og de skal spre dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket og som de tjente, og som de fulgte og som de søkte og som de tilba. De skal ikke samles og ikke begraves; til gjødsel på jordens overflate skal de bli.
Og døden skal velges fremfor livet av hele den resten som er igjen av denne onde slekten, på alle de gjenværende stedene dit jeg har drevet dem, sier hærskarenes Herre.
Og du skal si til dem: Så sier Herren: Faller man og reiser seg ikke igjen? Eller om man vender seg bort, vender man ikke tilbake?
Hvorfor har dette folket i Jerusalem vendt seg bort i et evig frafall? De holder fast ved sviket, de nekter å vende om.
Jeg har lyttet og hørt; de taler ikke det som er rett. Ingen angrer sin ondskap og sier: «Hva har jeg gjort?» Alle vender seg til sitt eget løp, lik en hest som stormer fram i strid.
Selv storken under himmelen kjenner sine fastsatte tider, og turtelduen, svalen og tranen passer tiden når de skal komme; men mitt folk kjenner ikke Herrens rett.
Hvordan kan dere si: «Vi er vise, og Herrens lov er hos oss»? Sannelig, se, de skriftlærdes løgnpenn har gjort den til løgn.
De vise blir til skamme, de blir forferdet og fanget. Se, Herrens ord har de forkastet; hva slags visdom har de da?
Derfor vil jeg gi konene deres til andre, markene deres til nye eiere. For fra den minste til den største jager alle etter urett vinning; fra profet til prest farer alle med løgn.
De leger bruddet hos mitt folks datter på lettvint vis idet de sier: «Fred, fred!» – men det er ingen fred.
De skal bli til skamme, for de har gjort vederstyggelige ting. De skammer seg slett ikke, og de kjenner ikke til blygsel. Derfor skal de falle blant dem som faller; på den tid de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren.
Jeg vil rykke dem helt bort, sier Herren. Det er ingen druer på vintreet og ingen fikener på fikentreet; løvet visner, og det jeg ga dem, skal gå fra dem.
Hvorfor sitter vi her? Samle dere, og la oss dra inn i festningsbyene og gå til grunne der! For Herren vår Gud har latt oss gå til grunne og gitt oss giftig vann å drikke, for vi har syndet mot Herren.
Vi håpet på fred, men intet godt kom; på en tid for legedom, og se, der er redsel.
Fra Dan høres hans hesters fnysing; ved lyden av hans mektige hingsters vrinsken skjelver hele landet. De kommer og fortærer landet og dets fylde, byen og dem som bor i den.
For se, jeg sender slanger mot dere, giftormer som ikke lar seg besverge, og de skal bite dere, sier Herren.
Min sorg er uten lindring, mitt hjerte er sykt i meg.
Se, nødskriket fra mitt folks datter lyder fra et land langt borte: «Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der?» Hvorfor har de egget meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmed tomhet?
Kornhøsten er forbi, sommeren er til ende, og vi er ikke frelst.
Over mitt folks datters sammenbrudd er jeg brutt sammen; jeg sørger, forferdelse har grepet meg.
Er det ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor har da ikke mitt folks datter fått legedom?
Gid mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de drepte hos mitt folks datter.