Flykt i sikkerhet, dere Benjamins sønner, ut av Jerusalem! Blås i horn i Tekoa, og reis et signal over Bet-Hakkerem! For ulykke truer fra nord, og en stor ødeleggelse.
Den fagre og den forkjælte, Sions datter, tilintetgjør jeg.
Til henne skal hyrder komme med sine hjorder; de slår opp telt mot henne rundt omkring, hver beiter på sitt stykke.
Helliggjør krig mot henne! Stå opp, la oss dra opp ved middagstid! Ve oss, for dagen heller, for aftenens skygger strekker seg ut.
Stå opp og la oss dra opp om natten og ødelegge hennes palasser!
For så sier hærskarenes Herre: Fell trær og kast opp en voll mot Jerusalem! Det er byen som skal hjemsøkes; den er full av undertrykkelse i sitt indre.
Som en brønn lar sitt vann velle fram, slik lar hun sin ondskap velle fram. Vold og ødeleggelse høres i henne; sykdom og sår er alltid for mitt åsyn.
La deg advare, Jerusalem, så ikke min sjel vender seg fra deg, så jeg ikke gjør deg til en ødemark, et ubebodd land.
Så sier hærskarenes Herre: De skal holde en grundig etterhøst på Israels rest, slik som på en vinstokk. Før din hånd tilbake over rankene, lik en vinhøster.
Hvem skal jeg tale til og advare, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, og de kan ikke gi akt. Se, Herrens ord er blitt til spott for dem, de har ikke behag i det.
Men jeg er full av Herrens vrede, jeg er trett av å holde den inne. Utøs den over barnet på gaten og over de unge menns krets! For både mann og kvinne skal fanges, den gamle sammen med den som er fylt av dager.
Og deres hus skal gå over til andre, marker og koner likeså; for jeg vil strekke ut min hånd mot landets innbyggere, sier Herren.
For fra den minste til den største søker hver og en urett vinning; fra profet til prest farer alle med løgn.
De leger mitt folks brudd på lettvint vis og sier: «Fred, fred!» – men det er ingen fred.
De er blitt til skamme, for de har gjort vederstyggeligheter. Likevel skammer de seg slett ikke, og de vet ikke engang hva det er å rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller; på den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren.
Så sier Herren: Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stiene, hvor den gode veien er, og gå på den; så skal dere finne hvile for sjelene deres. Men de sa: «Vi vil ikke gå.»
Og jeg satte vektere over dere: «Lytt til lyden av hornet!» Men de sa: «Vi vil ikke lytte.»
Derfor hør, dere folkeslag, og vit, du forsamling, hva som er blant dem.
Hør, du jord! Se, jeg fører ulykke over dette folket, frukten av deres tanker; for de har ikke gitt akt på mine ord, og min lov har de forkastet.
Hva skal jeg med røkelse som kommer fra Saba, og den gode kalmusen fra et fjernt land? Deres brennoffer er ikke til velbehag, og deres slaktoffer behager meg ikke.
Derfor sier Herren så: Se, jeg legger snublesteiner for dette folket, og fedre og sønner skal snuble i dem sammen; nabo og hans venn skal omkomme.
Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, et stort folkeslag vekkes opp fra jordens ytterste ender.
De griper bue og spyd, de er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst bruser som havet, og på hester rir de, stilt opp som en mann til strid mot deg, datter Sion.
Vi har hørt ryktet om ham; hendene våre ble slappe. Nød har grepet oss, rier som hos en fødende kvinne.
Gå ikke ut på marken og vandre ikke på veien, for fienden har sverd; det er redsel på alle kanter.
Mitt folks datter, omgjord deg med sekk og velt deg i aske! Hold sorg som over en eneste sønn, en bitter klage! For brått kommer ødeleggeren over oss.
Til en prøver har jeg satt deg blant mitt folk, en festning, så du skal kjenne og prøve deres vei.
De er alle sammen gjenstridige opprørere, de går omkring og baktaler, de er bronse og jern, alle sammen er de ødeleggere.
Blåsebelgen er svidd, av ilden er blyet fortært; forgjeves smelter man og smelter, de onde blir ikke skilt ut.
Vraket sølv kalles de, for Herren har vraket dem.